Bandet Hajk er klar med sitt ­andre album, Drama. De har mye å leve opp til: Før debut­albumet Hajk var ferdig innspilt i 2017, ble de listet på radio og ­booket til Øyafestivalen. Etter at en samlet norsk presse hadde sagt sitt, med femmere og ­seksere på ­terningen, kom en lang rekke utenlandske musikkblader med enda flere superlativer.

Hajk ble Spellemann-nominert, og de fikk konsert-invitasjoner fra USA og hele ­Europa. Plutselig hadde lederen og hoved­låtskriveren i bandet, Preben Sælid Andersen, et luksusproblem: Han var allerede låtskriver og bandleder for rocke­bandet Death by Unga Bunga, som også var internasjonalt kjent. Nå stod han i bresjen for to etterspurte band.

Det var festivaler hvor han måtte løpe fra den ene scenen til den andre; fra konsert med Hajk til ny konsert med Death by Unga Bunga.

– Jeg tror ikke publikum merket­ noe, for de to bandene spiller veldig forskjellig musikk: I Hajk har jeg hatt nytte av jazzutdanningen min, som krydder i den melodiøse pop-musikken. I ­Death by Unga Bunga er det mer fullt kjør med kraftfull rock, forteller Preben Sælid Andersen.

Dynamikk og dramatikk

Mens rockebandet Death by Unga Bunga ble startet på ­musikklinja på videregående i Moss sammen med skolekamerater, så ble den første spiren til Hajk sådd da Preben tok bachelor i musikkpedagogikk og jazz-gitar ved Norges Musikkhøgskole. Der traff han to andre i bandet.

– Sammen med de to andre som også ble med, fant vi fram til en musikkstil som vi likte, og som var litt annerledes enn mye annen pop. At debutalbumet skulle slå så bra an, hadde vi likevel ikke forestilt oss.

– Følger det nye Hajk-albumet den samme suksessformelen som sist?

– Nei. I stedet for å dvele ved, eller snevre inn, musikken og lydbildet fra den forrige ­plata, har vi utvidet og tenkt mer mangfold.

– Hvorfor dét?

– For at låt-ideene i enda større grad skal få gå dit låten vil. Siden det er flere i bandet som skriver låtene, er vi også opptatt av at alle skal bli hørt, før vi ­setter sammen låten. Noen har kalt Hajk indieband, men vi er mest av alt et band som leker oss, og broderer et lydteppe, med mange ulike sjangere; soul, pop, rock og R & B.

– Hummer og kanari, altså?

– Jeg vil heller kalle det musikk med dynamikk og dramatikk.

Et lite opprør

Når Preben ­Sælid Andersen ikke sitter i sitt eget studio og klekker ut nye låt­ideer til Hajk og Death by Unga Bunga, underviser han i ­piano- og gitarspill. Musikk­teori ­hører med, både i læring og låt­skriving, men det må ikke gå på ­bekostning av musikk-gleden og nysgjerrigheten, mener han. For Preben kan det akademiske og det håndverkmessige i musikken gå hånd i hånd.

– Jeg opplever at det er det vi gjør i Hajk. Først og fremst er det gjennomkomponert pop-­musikk, som vi håper vil appellere til mange. Samtidig er det også et aldri så lite opprør mot den improvisasjonsjazzen og samtidsjazzen som fikk nokså stor plass under musikkstudiet mitt.

Energiutblåsning. Rocke­bandet Death by Unga Bunga ser han ikke på som et opprør, bare en energiutblåsning. Et sted hvor han kan ha det gøy og spille av seg frustrasjon.

Selv om responsen på de tre albumene, og konsertene i Norge og utlandet, har vært bra, fins det også blant Death by Unga Bunga-publikummet, noen som griner på nesa når musikken i deres ører blir for melodiøs og «smart».

– Noen har sagt at jeg heller burde bruke slike elementer i Hajk. Jeg bryr meg ikke om det. Jeg må få lage og fremføre den musikken jeg vil.

– Har Hajk og Death by Unga Bunga noe felles, selv om ­utgangspunktet for bandene er forskjellig?

– I Norge opplever vi at de to bandene kan appellere til samme­ publikum. I utlandet er det ­annerledes. Der nytter det ikke å ha på den samme musikalske­ hatten. Mens Hajk først og fremst appellerer til et litt sofistikert pop-publikum, er ­Death by Unga Bunga-publikummet gjerne­ svartkledde med pilsglasset i hånda.

Preben Sælid­ Andersen ­lever store deler av døgnet i en ­musikalsk ­boble. Toner og ­rytmer er i DNA-et, hevder han. Og det har vært det ­siden han var ni-ti år. Han hørte på musikken til ABBA, Supertramp og Metallica, men bet seg ikke særlig merke i tekstene. Da han i voksen alder skulle skrive tekster til sin egen musikk, ble det en utfordring.

Krevende tekster

– Musikken­ kommer som regel lett, mens ­tekstene er mer krevende. Jeg prøver å la det musikalske og tekstlige finne hverandre, så det blir en bra «match». Det betyr ikke at en ­rolig melodi trenger å ha en trist eller melankolsk tekst. En trist tekst med glad musikk kan fungere bra. Det viktigste er at det treffer.

– Hva er det som treffer rent tekstlig?

– Tekstene mine er i stor grad er selvopplevde, nokså konkrete, og i jeg-form. Det kan være ting jeg har opplevd, observert, eller er opptatt av. Som frontfigur og vokalist i Hajk, prater jeg også litt til publikum mellom låtene. Da er det en fordel at jeg kan stå inne for tekstinnholdet.