– Gud og Jesus er minst like interessante karakterer som Hamlet og Kong Lear

Hva er best: Gamle eller Nye testamentet?

Spør man en jøde eller en kristen, vil svare for mange være gitt.

Men hva om man spør en av verdens fremste litteraturforskere?

Gamle testamentet er overlegent best, ifølge Harold Bloom. Han er i Norge særlig kjent for på 90-tallet å ha satt i gang en stor kanon–debatt, med boken Vestens litterære kanon.

I GT har man, i motsetning til i NT, tatt estetiske hensyn når man har valgt ut tekster, mener Bloom.

LES MER: – Med Fuglene under himmelen skriv Karl Ove Knausgård seg opp mot Kierkegaard, Peer Gynt og den bibelske Bergpreika. Han nærmar seg Guds rike med kvinneleg perspektiv, skriv Alf Kjetil Walgermo

GT overlegent best

Siste nummer av filosofi- og kulturtidsskriftet Agora er viet Harold Bloom. En av ambisjonene med nummeret har ifølge redaktørene Bernhard Ellefsen og Kaja Schjerven Mollerin vært å løfte fram sider ved forfatterskapet som i norsk sammenheng har vært lite belyst.

En av disse sidene er Blooms forhold til Bibelen. Bloom har skrevet tre monografier om Bibelen, i tillegg til en rekke artikler.

– Bloom vil vise at Bibel–fortellingene lever sitt eget liv, løsrevet fra den religiøse sammenhengen, sier Amund Børdahl, lektor i filosofi og retorikk ved Universitetet i Bergen, som har skrevet nummerets store artikkel om Blooms lesning av Bibelen.

– Han har en slags teori om Bibelen som går ut på at de eldste bibelske tekstene er blitt underlagt et teologisk tolkningsregime, en prosess som begynner allerede i Bibelen, sier Børdahl.

Han mener Bloom forsøker å få øye på andre sider ved teksten enn den overordnede rammen som er fortellingen om skjebnen til det jødiske folket.

– Han er interessert i det som peker i andre retninger, som er uregjerlig, som ikke lar seg holde i tømmene av de større teologiske fortellingene.

Og her kommer altså GT best ut.

Kvinnelig bibelforfatter

Blooms forhold til Bibelen er mest kjent gjennom boka Book of J, der han går til kildene og prøver å spore opp identiteten til J, også kjent som Jahvisten, forfatteren av store deler av Mosebøkene.

Det vakte oppstyr da boka kom og Bloom tok til orde for at J var en kvinne, som skal ha tilhørt Kong Salomos tempel.

– Han har senere sagt at han angrer på den hypotesen, fordi det dro oppmerksomheten bort fra andre ting i studien, sier Børdahl.

LES MER: Etty Hillesums dagbøker og brev reflekterer over Gud, etikk og seksualitet. – Det sterkeste for meg er kombinasjonen av nøktern realisme i det hun ser av holocaust, og en veldig sterk tro på Gud, sier litteraturprofessor

Nye tolkninger

Bloom gir nye, overraskende lesninger av bibelhistorier, som ikke nødvendigvis gir noen entydige fortolkninger.

Et eksempel er historien om Adam og Eva i Edens hage. Vi er vant til å tenke på dette som opphavet til syndefallet: Eva spiser den forbudte frukten, og Gud straffer Adam og Eva, og alle mennesker som kommer etter dem.

Bloom mener derimot at Gud er som en sint forelder som overreagerer, og at det er den kristne tradisjonen som i ettertid har konstruert idéen om syndefallet.

– Bloom påpeker at det aldri refereres til syndefallet noe annet sted i GT. Er ikke det litt rart, skriver han. De eneste stedene i Bibelen der syndefallet nevnes, er nemlig i NT.

Kjærlighet

Noe av det Bloom er mest opptatt av, er å framheve hva som er stor litteratur.

Bloom, som selv er jøde, skriver seg inn i en tradisjon for å skrive om Bibelen som litteratur, mer spesifikt i en tradisjon for kjettersk jødedom, som i nyere tid kan føres tilbake, minst til Spinoza på 1600-tallet.

– Men hans interesse for Bibelen bunner også i en innarbeidet kjennskap og en stor kjærlighet til Bibelen, særlig GT, sier Børdahl.

Som barn opparbeidet Bloom et intenst forhold til blant annet Forkynneren og Salmenes bok, og Jonas' bok ble lest høyt på Yom kippur.

– Det kan minne om det forholdet man i Norge har til juleevangeliet. Jeg har selv vokst opp i en ateistisk familie, men juleevangeliet leser vi. I Blooms liturgi er ikke NT så viktig.

Aristokratisk

Børdahl trekker også fram at Bloom generelt foretrekker den høye stil. Bloom mener blant annet at King James Bible er bedre enn det originale greske Nye testamentet.

– Han er en aristokrat. Han har vanskelig for å finne litterær verdi i for eksempel hiphop.

– Prøver du å si at NT er Bibelens hiphop?!

– Tja, hvis man leser NT i original på gresk, møter man en form for muntlig, folkelig gresk. NT svarer ikke til GT–profetenes krav om høy stil.

– Men ut fra min egen estetiske sans syns jeg han har en begrensing, en blind flekk, når han ikke ser storheten i denne typen litteratur. Han har et veltrent blikk for mye litteratur, men ingen kan favne alt.

Han kaller NT for «det forsinkede testamentet», og trekker særlig fram Johannes' åpenbaring som dårlig.

– Jeg er uenig, men jeg vet ikke om min egen uenighet er så interessant.

Børdahl synes det er merkelig at han ikke vurderer evangeliene høyere.

– Matteus og Lukas har han veldig lite å si om. Det svarer ikke til mitt forhold til Bergprekenen, eller hele historien om Jesus som evangeliene forteller.

LES MER: Teolog og dikter mener det kristne språket må fornyes

Første mosebok og resten

– Hva velger du selv, GT eller NT?

– Heldigvis slipper jeg å velge. Men hvis man skulle delt Bibelen i to, så kan man snakke om Første mosebok og resten.

– Hvis jeg så skulle gjøre det samme med Nye testamentet, og dele det, hvis jeg måtte ta med meg noen til en øde øy og kvitte meg med resten, så ville jeg beholdt evangeliene. Brevene ville jeg valgt bort med lett hånd. For meg er det evangeliene som er menneskelig og moralsk viktig. Fortellingene om Jesus og samtalene som er beskrevet i evangeliene er det beste i hele Bibelen.

– I GT har du selvfølgelig Jobs bok og Salmenes bok, men i min kanon er evangeliene helt sentralt.

Jahve, Jesus, Shakespeare

En av Blooms kjepphester er at Shakespeare er den største av alle forfattere – både i fortid og framtid. Ifølge Børdahl leser Bloom Bibelen som han leser Shakespeare.

– I Blooms bilde er Jahve en så livskraftig, uregjerlig, innbyrdes motstridende karakter, at forståelsen av ham vinner på å bli sammenliknet med Hamlet, Kong Lear og Don Quixote.

Jahve-skikkelsen lar seg ikke bringe på en enkel formel eller begrep noe mer enn Shakespeares figurer gjør.

– Både Jahve-figuren og noen av patriarkene, framfor alle Jakob, er så rike figurer at de ikke er reduserbare til noen teologiske poenger, og det vil både jødisk og kristne troende være enig i.

– Jeg er så gammel at jeg husker at vi som barn måtte sitte og tegne bibelhistorier. Man kan si at fortellingene ble forsøkt oppsummert i et moralsk poeng – men de var på ingen måte bare det, de fikk også lov til å leve sitt eget liv. Mye av betydningen deres ligger der, også kristne har et forhold til dem også som kunst og litteratur.

Jesus-skikkelsen er en ekstremt rik figur, som man også kunne ønske av og til å løsrive eller skjerme for tolkningstradisjoner.

– Å snakke om en litterær figur kan virke reduktivt, før man husker at noen av de sterkeste skikkelsene man har møtt i sitt liv, har man møtt i litteraturen.

---

Harold Bloom

• (f. 1930) er en kjent amerikansk litteraturprofessor og kritiker. I hans mest kjente bok, Vestens litterære kanon (1996), fremhever han William Shakespeares estetiske intensitet som forbilde for vestens litteratur (kilde: Store norske leksikon).

---