Grusomhetenes teater

10. juli 1941. Sommerheten er intens. For jødene i den lille, polske byen Jedwabne er ingenting som før. Deres naboer, klassekamerater og venner har vendt seg mot dem. På byens torg blir de beordret til å rense ugrass mellom brosteinene med teskje.

Askegrå poesi

På Nationaltheatret er scenen holdt i askegråe nyanser lånt fra Pablo Picassos krigsmaleri Guernica. Fra scenekanten reiser det seg et amfi av et klasseværelse med pulter og kateter. Fotografier av barn strømmes ett og ett fra øverst oppe til de forsvinner under gulvet. Når de ti skuespillerne sitter ved pultene, stanser de fotograferte ansiktene på deres ansikter, men ikke helt.

Dette poetiske spillet er en varsom påminning: Her kommer en historie som vi bare kan nærme oss. Ikke ansikt til ansikt; å se ondskapens hvitøye ville vi ikke overleve. Nationaltheatrets tre og en halv time lange forestilling er en påkjenning sterk nok.

– Den vondeste teaterforestillingen du må se.

Arne Guttormsen

Leken og lynkrigen

Vennskapet og leken mellom klassekamerater kjenner vi, også at venner kan tilhøre ulike religioner. I Jedwabne på 1920-tallet leker de kristne og de jødiske barna sammen og noen forelsker seg i hverandre.

Når Polen i 1939 blir det første offer for nazistenes lynkrig, vekkes også eldgamle monstrøse forestillinger. Antisemittisme er nå vevd inn som avgjørende tråder i en uhyrlig ideologi om livsrom. Å forfølge sine nærmeste er ikke lenger en forbrytelse, men en ordre man kan gjemme seg bak.

Vennevoldtekt

Vi må slå blikket ned når klassekamerater voldtar en venninne. Det er før en klassekamerat terroriseres, før halser skjæres over, og før rabbien må lede sin menighet inn i en låve.

Grusomheter oppå grusomheter. Stadig mørkere og skrekkeligere som i virkelighetens helvete, da og nå. Likevel – som i en roman av Jan Roar Leikvoll, er forestillingens dødsmørke til å bære. De askegråe nyansene i klær og scenografi tegner både lys og mørke, barndom og styggedom.

Sammen med de innledende fotografiene og skuespillernes lekende nærvær, gjør scenografien og klærne det hele så livsnært at du ikke kan skyve det fra deg når det kommer: I et flammehav myrdes den ene halvparten av befolkningen av den andre. Klassebildet er knust.

LES OGSÅ:Jødehat som suvenirar

Harmoni

Sangen er heldigvis med. Den unge mammaen og voldtektsofferet Dora (Hanna Skille Reitan) setter en tone, og i vakre harmonier synger hele ensemblet stille. De synger mot stjernene, de eneste lyspunktene som er å skjelne i nattemørket.

Gråkledde tøydukker er også med. De kan lekes med, og de kan fillebankes med stokker. Jacub Katz (Emil Johnsen) – klassens beste i fysikk, matematikk og kjemi – pekes ut som første prügelknabe. Når kameratene har herjet seg ferdig, er ansiktet hans sønderknust.

Ansikt

Når Dora blir voldtatt, slåss smerten og forvirringen om plassen i Hanna Skille Reitans ansikt. Rachelka (Ingjerd Egeberg) blir skjult av Wladek (Per Egil Aske). Hun reddes til et nytt liv, men hele hennes trassige og dystre ansikt forteller at det knapt er et liv. Hun må avsi sin tro og la seg døpe for å kunne gifte seg med sin redningsmann.

Høy over scenen lyser det fra en bilderamme. Her vises Josef Stalin og senere Adolf Hitlers ansikter. I det øyeblikket Hitlers ansikt lyser, sitter de kristne guttene som nå er unge menn, tett sammen og deres ansikter skjærer grimaser.

Slik er sinnstilstandene hele tiden å lese i ansiktene. Den iskalde Zygmunt (Kai Remlov) holder masken også når han etter krigen må gå tett på kamerater for å inngå truende avtaler om hva man tier om.

LES OGSÅ:  Anmeldelse av foretsillingen «Halve kongeriket»

Sannheten

Abram (Erik Hivju) flyttet til New York før krigen. Der får han studere og blir rabbi. I brevveksling med klassekameratene prøver han å følge med. Det blir stadig vanskeligere. Og først lenge etter får han vite sannheten: Det var ikke tyske nazister som tente på låven.

Først i 2003 slo Polens nasjonale minneinstitutt fast at pogromen i Jedwabne ble begått av katolske innbyggere. Løgnen er seiglivet.

Forestillingen lykkes fullt ut med å ikke dvele ved historien. Utfordringen peker rett mot publikum. Hvilken plass ville jeg ha hatt i dette klassebildet? Ville jeg vært offer eller bøddel?

LES OGSÅ: Fra Hellig Olav til Ole Hallesby

Å høre til

Holocaustsenteret viser for tiden utstillingen «Jiddisk for alle». Den er blitt til i et samarbeid mellom en rekke institusjoner i Polen og Norge. Norske og polske kunstnere er med.

Kunstneren Line With sa her i avisen i den forbindelse at «alle mennesker må høre til, ellers dør de». Jødene i Jedwabne fikk ikke lenger høre til.

I Oskaras Koršunovas mesterlige regi er Klassen vår blitt rystende teaterpoesi.