Film

Gjorde verden mindre svart-hvitt

Whitney Houstons karriere var et suksessfullt møte mellom svart gospel og hvit pop.

– Jeg vet godt hvordan det er å være svart, lyder det fra Whitney Houston. Sitatet er et av mange som er hentet fra intervjuer med henne til dokumentaren Whitney: Can I Be Me som har premiere på kino 23. juni.

Det virker kanskje innlysende at Houston vet hvordan det er å bære sin egen hudfarge, men den verdensberømte sangeren poengterte det likevel. Å plassere Houston i en bås, slik verden gjerne ønsker, var nemlig vanskelig på flere vis.

LES MER: Afroamerikaneres liv og historie får stadig større betydning for den amerikanske film­industrien.

Kulturarven

De to regissørene Nick Broomfield og Rudi Dolezal tar oss med til Houstons røtter, til New Hope Baptist Church i Newark, New Jersey. Der lærte Houston sine kunster av sin mor Cissy, en kjent gospelsanger, og gikk dermed en lignende skole som mange andre afroamerikanske kvinnelige sangere.

Men selv om Houstons bakgrunn er slående lik gudmoren Aretha Franklin og kusinen
Dionne Warwick, ble karrieren en helt annen. Da Houston debuterte i 1985 ble hun ikke først og fremst en svart soul-, R&B-, eller gospelsanger, som hennes forgjengere. Hun ble en mainstream popartist.

– Houston ble en del av popindustrien på en tid hvor skillet mellom svart og hvit musikk var i ferd med å mykes opp. Houston dyttet den ballen kraftig videre, sier førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap Hans T. Zeiner-Henriksen, som underviser i pophistorie.

LES KOMMENTAR:

Svart og mainstream

Houston var ikke den første kvinnelige svarte artisten som hadde et hvitt publikum, men hun skilte seg ut med sin vanvittige suksess, forklarer Zeiner-Henriksen.

Som hennes forbilder Franklin og Warwick var det musikkmogulen Clive Davis som akselererte Houstons karriere. Han så en artist som enda ikke hadde føttene for dypt plantet i svart musikk, og som i tillegg var sjarmerende og jobbet som modell.

Men også andre faktorer enn Davis bransjeteft var avgjørende for at hun kunne måle seg med datidens store stjerner som
Madonna og Dolly Parton.

Kampen for svartes rettigheter på 60- og 70-tallet hadde ikke vært forgjeves. Året etter Houstons debut, 1986, gjøres Martin Luther King Jr. Day til nasjonal feriedag i USA og Michael Jackson hadde banet vei som svart artist på MTV. Det var ikke lenger umulig å være svart og mainstream.

LES MER: Høysesong for idoldyrking

Gospelpop

– All musikk som hørtes for svart ut sendte vitilbake til studio, forklarer sjefen for markedsføring i Houstons plateselskap Arista Records i filmen.

Hun måtte ikke havne i samme bås som Franklin og Warwick, som først og fremst ble sett på som soul- og gospelartister, ikke popartister. Men Houstons identitet som sanger var sterkt knyttet til gospeltradisjonen hun var oppvokst i.

– Jeg har lært å ornamentere av Whitney Houston, sier folke­musiker og tidligere MGP-
deltager Kim Rysstad til Vårt Land. Han er svoren fan av Houston, og tror at mye av hennes briljans er knyttet til smak-
full bruk av sangteknikk fra gospel.

– Vanskelighetsgraden i det hun gjør er vanvittig høy, men hun gjør aldri så mye at man ikke henger med. Det er veldig smakfullt målt opp mot for eksempel Mariah Carey, sier han.

Popens pris

Arven etter den tradisjonelle svarte musikken var definitivt til stede i Houstons stemme, men filmen viser også hvordan hun måtte ofre
deler av sin identitet og bakgrunn fra «the hood» og baptistkirken i Newark, til fordel for rollen som popikon. Kanskje var det nettopp det å miste rotfeste, som dro henne inn i dopavhengighet og til slutt døden.

– Hun skilte seg ut som en spesielt god vokalist med gospelinnflytelse, men utrykket var reinspikka pop, sier Zeiner-Henriksen og peker på at Houston også spilte på sex.

– Jeg husker godt da det første albumet kom og hun poserte i badedrakt på baksiden. Hun var veldig hot altså, sier han.

Hennes rike og gospel­influerte stemmebruk, kombinert med en sexy framtoning og sympatisk lynne er lett å kjenne igjen hos dagens popstjerner. Beyoncé er et eksempel på en slik artist i Houstons tradisjon, som i dag kategoriseres innenfor kontemporær R&B, mener Zeiner-Henriksen.

LES MER: Sangfugler «Stjeler» for 10 millioner

Tragisk slutt

– Hadde hun droppet alkohol og dop hadde hun nok levd i dag, sier Rysstad, som så hennes siste norgeskonsert i Stavanger i 2010. De siste ti årene av hennes liv skrantet stemmen i takt med helsa,
og konserten var ikke spesielt vellykket, forteller han. VG hadde overskriften «Musikalsk havari».

Sitatet i dokumentarens tittel, «Can I be me», var visstnok Houstons favorittuttrykk, og filmen belyser hvordan hun stadig måtte justere seg etter massenes forventninger.

Hun vil for alltid bli husket for sin suksesskarriere i skjæringspunktet mellom svart og hvit musikk. På spørsmål om hva hun ønsket å bli husket for, svarte hun imidlertid dette:

«Jeg håper folk vil huske meg som en god person».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film