Gjenåpnet teater med store tanker for små

Etter å ha blitt sluset gjennom diverse antibac-stasjoner, og vist inn til plassene puljevis, ønsker teatersjefen små og store velkommen. Plutselig føles det å skulle sitte sammen, og oppleve noe i fellesskap som helt unikt. Som om vi blir minnet på teaterets egenart og verdien av øyeblikkets kunst. At det nettopp er en barneforestilling som er først ut, får nærmest symbolsk verdi inn i denne spesielle tiden vi lever i. En forestilling til barna som har vært uten venner, uten barnehage og uten skole. Samtidig er «Jakob og Neikob og Alle Andre» ikke bare for deg som er barn, men også for de som har barn eller har vært barn. Kari Stais bøker kan leses på flere nivåer. På Det norske teatret klarer tilretteleggelsen for scenen å ta vare på denne sprengkraften: Stais evne til å si noe dypt alvorlig på en lekende lett måte. Tunge temaer pakket inn på fornøyelig vis.

Signatur

Jakob og Neikob er motpoler i ordets rette forstand. Den ene sier alltid ja, den andre sier alltid nei. Det enkle utgangspunktet åpner opp (barns) øyne for hvor forskjellig vi forholder oss til verden. Om det er med piggene ute eller i en omfavnelse av alt. Men kan det av og til være lurt å heller tenke seg litt om? Der bøkenes samfunnskritikk blir forbilledlig enkelt fortalt gjennom korthugde tekster og stiliserte tegninger, lykkes regissør Øyvind Osmo Eriksen å skape en scenefortelling med samme signatur. Denne gangen handler det om verdien av mangfold og viktigheten av å være seg selv.

Konformitet

Dialogen på scenen er i tråd med boken, ganske knapp. I rollen som Jakob får Petter Winther i stedet frem mye komikk gjennom sitt presise kroppsspråk. Humor basert på små detaljer. Høyvannsbuksene, den lange, slanke kroppen og de lett abrupte bevegelsene, minner om den store, franske komikeren og filmskaperen Jacques Tati. Som gjennom sin lett-surrealistiske spillestil klarte å rokke ved noe av det konforme i vår tid. I «Jakob og Neikob og Alle Andre» er det nettopp det konforme - ønsket om å ikke skille seg ut - som blir satt under lupen. Masekopp (Jonas Fuglevik Urstad) er rund og selvgod og insisterer på at alt er mulig, så lenge man maser nok. Han blir en katalysator for handlingen i det han entrer scenen og uttrykker misnøye med Neikob (Per Schaanning), som han mener er for annerledes.

Sosialt

Når Neikob bestemmer seg for at han vil bli som Alle Andre, starter en jakt spekket med teatermagi for de minste. For hvor og hvem er Alle Andre? En nesten mørklagt scene og lysspillet fra en discokule i taket - mer skal ikke til før det bærer avsted ut i verdensrommet. Forestillingen bærer preg av enkle, men effektive virkemidler. En fengende teaterlek med gjennomgående godt driv, til tross for noen få, litt for stillestående partier. Regissør Osmo Eriksen som også fungerer som forestillingens komponist, supplerer det hele med kult swingende jazztoner som kler stykket. Uten å røpe for mye: På planeten Uno er alle (skremmende) like. Neikob som har mistet seg selv, og som leter etter seg selv, finner etter hvert ut at det beste bare er å være seg selv. Men det klarer han ikke alene. Jakob og Masekopp må verdsette han for den han er. Slik har stykket også et sosialt aspekt. Hvis du blir som alle andre, mister du deg selv. Men du er faktisk også avhengig av andre. Et budskap mange av oss har kjent litt ekstra på - nettopp i disse dager.

---

Fakta:

---