Film

Frykter smal film får mindre rom

Kvalitetsfilmene blir stadig vanskeligere å finne og stadig oftere sett i «forbi-farten». I jakten på film med mening skjuler det seg en kamp om strømming som handler om kunstformens fremtid.

I løpet av de siste fem til ti ­årene har presset på kino-
vinduet ­eskalert drastisk. Mens en liten kunstfilm tidligere kunne surre­ og gå på en mindre sal over lengre tid, finnes det ikke lenger noen såkalte «sleepers».

– I dag må alt oppfattes rask-ere, spesielt når det gjelder de små, eksistensielle filmene. En film som ikke når opp i konkurranse i løpet av den første eller andre helgen, blir tatt av plakaten, forteller filmkonsulent og kulturformidler Kalle Løchen.

Han er bekymret for utvikling-
en i et kinoklima der superhelt-filmer og amerikanske block-bustere dominerer. På den ­andre siden finnes et knippe kvalitetsfilmer som noen ytterst få distribusjonsselskaper står bak.

Vil det finnes mange ­kinoer i fremtiden som viser denne type film?

– De eksistensielle filmene har i utgangspunktet et lite ­publikum. Samtidig er film dyrt å lage. Er det verdt å investere ­offentlige midler i Norge til å lage en film som kanskje bare blir sett av 15.000 seere? Spørsmålet blir hvor stor verdi en film har i kraft av sitt kunstneriske uttrykk.

Et barometer

Som konsulent i det regionale filmsenteret Viken, vet Løchen at verdien av kunst- filmen er en av variablene de i likhet med Norsk Filminstitutt må forholde seg til. Sistnevnte stod nylig bak pengestøtte til den norske filmen Hoggeren, der billed- kunstner Jorunn Myklebust ­Syversen har regien.

– Billedkunstnere som tidligere har presentert kunstverkene sine i gallerier, har begynt å lage prosjekter for kinosaler. Kunstnernes Hus Kino og Cinema-
teket er eksempler på alternative visningssteder. I dag dukker de mest spennende filmene ofte opp her, og blir ikke sett av hundretusenvis av mennesker, men er viktige for å kunne ha et barometer for det livet vi lever i dag, påpeker Løchen.

Hvorfor er det så viktig å få en filmopplevelse i en kinosal?

– Mennesker har godt av å gå sammen for å se ting. Sitter du hjemme i stua og ser på, kan du pusse tenner samtidig og se filmen i forbifarten. Man kan ikke multitaske i en kinosal. Det er et rom som er laget for filmen.

Følgesvenn

Forfatter og komponist Ketil Bjørnstad hører til de filminteresserte som har trålet gatelangs på jakt etter smale franske og italienske filmer ­siden han var helt ung. På slutten av 60-tallet trengte han ikke å lete lenge før han fant regissører som Godard, Antonioni og Ferreri på kinoplakatene i ­hovedstaden.

– Selv om jeg ofte satt nesten alene i salen, hadde jeg på ­mange måter hele byen å ­velge blant: «Gimle», «Scala», ­«Frogner», «Rosenborg».

Bjørnstad nevner kinosaler i fleng fra en tid der han mener avisene ga større spalteplass til film med dybde. Han påpeker viktigheten av at vi nå tar oss råd til nisjekinoer som Filmens Hus.

– Hvis alt skal handle om ­likes og opptelling, har vi fjernet oss helt fra det som er kunstens d­ypeste verdigrunnlag - det er aldri kvantitet. Filmer som er regnet som kommersielt mislykkede, kan spille en viktig rolle i mange menneskers liv. Jeg har fortsatt mange slike som følges-venner i livet mitt.

Kamp i Cannes

«Du bør ikke se en film for første gang på en skjerm som er mindre enn stolen du sitter på», sa filmskaper og juryformann Pedro Almodóvar under Cannes-festivalen i mai. At to av de 17 filmene i årets konkurranseprogram var fra ­Netflix, er et tegn på at strømmetjenesten kan holde høy kunstnerisk kvalitet og originalitet. Men spørsmålet om festivalen bør ha med filmer som er ­laget av strømmeselskaper – for ­mindre skjermer – lodder dypt, og handler i bunn og grunn om kunstformens fremtid.

– Netflix og andre strømmetjenester slipper ofte filmene til sine abonnenter samtidig som kinopremieren. I mange tilfeller kommer ikke filmene på kino i det hele tatt, sier Svend B. Jensen, direktør for Arthaus.

De er ett av få norske distribusjonsselskap med formål om å bedre vilkårene for kunstnerisk verdifull film i Norge. Han ­mener mange av strømmetjenestene ikke er interesserte i god bredde i sitt filmtilbud.

– Når vi har forsøkt å få f­ilmene våre ut hos strømme-giganter som Netflix, har vi møtt krav om at filmen skal gjøres tilgjengelig i alle nordiske land. Når vi sitter med rettighetene kun for Norge, strander det ofte på det. Her gir derimot norske VOD-tjenester som GET og ­Altibox et bedre tilbud. «Mubi» er en av få strømmetjenester som har satset på å sette filmer i en sammenheng, samtidig som de er veldig kvalitetsbevisste, mener Jensen.

Rask respons

Er man kinoentusiast med sans for eksistensielle filmer, er filmtilbudet i Norge likevel ganske godt, ifølge Arthaus-direktøren. Det meste og beste fra filmfestivaler rundt om i verden blir gjort tilgjengelig på norske kinoer og filmfestivaler. Du må bare rekke å få dem med deg.

– De alternative filmene trenger et langt liv på kino for at ­publikum skal bli oppmerksomme på dem. De forsvinner fort i mediebruset og får dessverre kort levetid i kampen mot de kommersielle filmene.

Arthaus er en av initiativ-
takerne bak nye «Vega Scene» i Oslo som åpner neste høst. Et hus som inneholder tre kinosaler, ­teater og en debattsal, med rom for mye av det som ikke når ut på de store kinoene. Jensen tror på en trend som kan gi grobunn for slike alternative kinohus også andre steder i landet.

– Det er viktig å gjøre kinoen tiltalende også for et voksent 
publikum som kanskje ikke ­ønsker kioskståket og popcorn-lukta så tett på. Å ta i bruk innledere og invitere til diskusjon i etterkant er også med på å gjøre disse filmene rikere. Hvis man presenterer ting med hjertet, tror jeg alltid det vil nå et publikum, påpeker Jensen.

Ferskvare

De første 12-16 ukene av en films levetid er i utgangspunktet reservert eksklusivt for kinoer. Nystartede Nettkino tilbyr nå i samarbeid med utvalgte kinoer en strømmetjeneste til publikum for filmer som blir tatt av plakaten før dette tidspunktet. Da er de enda ikke blitt lagt ut på noen kommersiell strømmetjeneste.

– Vi tilbyr med andre ord «ferskvarevisning» av mange av de mindre, og gjerne norske filmene, som ikke får gå så lenge på kino, forteller prosjektleder for Nettkino, 
Elisabeth Sjaastad.

Netflix passerte nylig 100 millioner abonnenter verden over, og slipper i år hele 40 spillefilmer. Sjaastad mener strømmegigantene også bringer mye godt med seg.

– Det finnes investeringsvilje og et budsjettnivå som kan by på god kvalitet. Etter hvert som markedet modner og konkurransen tilspisser seg, begynner det å komme mer spennende innhold, mener hun.

Et eksempel på at strømmetjenestene også tar filmarven under vingene, kom da Netflix nylig kunngjorde at de vil finansiere ferdigstillelsen og restaureringen av den legendariske filmskaperen Orson Welles' siste film, The Other Side of the Wind.

Leter i blinde

Kalle Løchen påpeker problemet ved å orientere seg i jungelen av filmer, der strømmetjenester hele ­tiden spyr ut titler. En ny under-
søkelse gjort av «Reelgood and ­Learndipity Data Insights» ­viser at den gjengse Netflix-seer
 bruker 18 minutter hver eneste dag på å lete etter hva de skal se på.

– Hvis man vet hva man leter etter – og leter lenge nok – kan man nok finne mye fint. Men det ligger ikke fremme på hyllen, det ligger langt bak i et enormt 
bibliotek. Samtidig styres seeren mot de produksjonene strømme-
tjenesten selv ønsker å fronte. Det er som regel filmene og 
seriene de selv har vært med å produsere, eller filmer som 
allerede er markedsført tungt via kinodistribusjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film