Bråk fra bakgården fikk Frank Meyer til å ville undersøke lydens kultur­historie.

– Det hele startet med at jeg hørte ulyder i bakgården min i Oslo. Jeg irriterte meg litt over disse lydene, forteller han.

Støyen gjorde Meyer oppmerksom på lyd som sanselig erfaring. Hvilke lyder er det som omgir oss i hverdagen? Hvordan forholder vi oss til dem? Og ikke minst – hvordan har lydmiljøene våre forandret seg? Hva var det våre formødre og -fedre hørte?

Nysgjerrigheten er blitt en bok med åtte artikler. Norges lyder: Stabbursklokker og storbykakofoni er den første som omhandler norsk lydhistorie.

– Historisk forskning på lyd som ikke er musikk, er det så og si ingenting av i Norge, sier Meyer,­ som er redaktør for boka og daglig leder i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Lyden av modernitet

Lydstudier er ofte tett knyttet til sted. I Lyden av Norge finnes det flere eksempler på hvordan lyder har formet hele lokalmiljø.

Steinar Aas viser hvordan Narvik på slutten av 1800-tallet ble forvandlet til en moderne­ og støyede industriby med jernbane­spor og havneanlegg for å skipe malm fra Kiruna ut i verden. Bråket skal ha vært øredøvende. 600–700 vogner fraktet hver dag 6.000 tonn med jernmalm gjennom byen.

– Det vi i dag tenker på som støy, trenger ikke å ha opplevdes negativt den gangen. I Narvik var jernbanen lyden av penger og ­modernitet. Det var noe fantastisk og nytt som verken fantes i Tromsø eller Bodø, sier Meyer.

Arbeiderstøy

Lydmiljøene til våre forfedre og formødre forteller­ noe vesentlig om livene de levde, fremhever Meyer. I Narvik måtte både fattig og rik forholde seg til industrilyden.

Lyd kan like fullt si noe om maktforhold og klassetilhørighet. Støy og bråk har ofte vært knyttet til arbeiderklassen.

– Rike folk har hatt større mulig­heter til å kjøpe seg stillhet. De kunne velge å flytte til strøk med mindre støy. Men rikfolk bidro også til høyt lydnivå – det var de som eide fabrikkene og etter hvert kjørte bilene.

Biler og trikker i Karl Johans gate og Egertorget i Oslo cirka 1928-1930. Moderne byliv betød nye og bråkete lyder, og trafikken var ofte ikke like regulert som i dag. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Klanglandskap

Beveger vi oss ut av byene, er det kanskje særlig ett lydunivers som har satt spor: Klokkeklangen. Det kunne være kirkeklokker, dyrebjeller – eller matklokka.

Mens kirkeklokker fantes overalt, var matklokkene vanligst på de store gårdene på Østlandet. De kalte inn til felles matpauser, og regulerte på den måten arbeidstiden.

– Hver gård hadde gjerne sin egen, lokale tid til langt ut på 1900-tallet. I tillegg lød klokk­ene forskjellig fra sted til sted. Det var prestisje å ha de staseligste klokk­ene, forteller musikk­arkeolog Gjermund Kolltveit.

Han knytter matklokkene, som ble vanlig­ i Norge på 1700-tallet, til protestantiske idealer om effektivitet og rasjonalisering i ­arbeidslivet. De forsvant ut av bruk igjen midt på 1900-­tallet, med økt industrialisering i landbruket.

Kolltveit har i stor grad brukt lokalhistoriske kilder i sin ­artikkel om klokker i norske bygder. Han skulle gjerne sett at det fantes mer forskning og større bredde i materialet.

– Alf Prøysen er omtrent den eneste som har skrevet om matklokkene fra et arbeider­perspektiv, forteller han.

Åndelig klang

Gårdene og kirkene lå gjerne tett, slik at matklokker og kirkeklokker lød veksel­vis. Skillet mellom hellig og verdslig bruk var ikke alltid så skarpt.

– Det var skikk å ringe med gårdsklokkene når begravelsesfølget dro forbi, eller til olsok, jul og pinse, forteller Kolltveit.

Motsatt har kirkeklokker vært brukt til å varsle brann eller kalle sammen folk.

Også dyrebjellene har hatt et åndelig eller magisk budskap. I tillegg til å markere hvor dyrene befant seg og skremme bort rovdyr, skulle de beskytte sau og ku mot onde makter.

– Forestillingen om at bjeller og klokker kunne beskytte mot overnaturlige krefter har rot i både kristendom og folketro.

Klokkeklangen satte sitt ­definitive preg på den europeiske landsbygda – så også i Norge. Kirkeklokkene hadde stor betydning, men også matklokker – eller bjellene på buskapen. Her fra Rudshøgda i Ringsaker. Foto: Ole Hansen Løken/Digitalt Museum

Sansenes hierarki

Meyer har ingen entydig forklaring på hvorfor den lydhistoriske forskningen har vært sparsom. Lyd er noe materielt og hverdagslig, og slike uttrykk har hatt en tendens til å havne i skyggen av de store ideene, fremhever han. Vår kulturs vektlegging av det visuelle kan også ha spilt inn.

– Helt siden boktrykkerkunsten ble oppfunnet rundt midten av 1400-tallet har øyet hatt en fremtredende plass – noen mener på bekostning av det ­auditive.

I dag er musikk og podkast tilgjengelig nærmest hvor som helst og når som helst. Det ­taler mot at vi lever i en utpreget visuell tid, mener Meyer. Det er heller ingen tvil om at forgjengerne­ våre brukte hørselen aktivt. Et trent øre kunne orientere seg i landskapet, ­eller oppfatte ­farer, ved å lytte til lydens klang og retning.

– Da jeg var yngre, tok jeg snekkerutdanning. De eldre svennene kunne høre hvis noe var feil på maskinene, og også hva som var galt, husker Meyer.

Stillhet og støy

Bymennesker er omgitt av et lydlig mylder. Jo flere lyder, jo vanskeligere er det å skille dem fra hverandre. Stillhet er blitt mangelvare, tenker vi. Men var det så mye mer av det før? Ikke nødvendigvis, ifølge Meyer. Han bruker Oslo-bydelen Grønland som eksempel.

– Grønland har alltid hatt et stort mangfold. Går vi noen hundre år tilbake, var det tett av slakterier, handelssteder og ­barer. Noen klager over at det snakkes så mange fremmede språk, men tilflytningen har bestandig vært stor. Tidligere kunne nok nye dialekter høres like ukjent ut.

Lydene Meyer hørte den gangen bokprosjektet begynte å ta form, er også et typisk byfenomen. De kom fra barn som lekte og spilte fotball i bakgården.

– Bygården er av stein og gryte­formet, slik at lydbølgene blir kastet frem og tilbake. Jo lenger opp du bor, jo mer ekko blir det.