Fra prestesønn til Mr. Rockefeller

56-åringen som tok initiativet til det som i dag omfatter Rocke­feller Music Hall, Sentrum Scene­ og John Dee, trengte bare et par øvelser i eget band, før han skjønte at han hadde en annen rolle enn å stå på scenen. Nå kan han se tilbake på 30 års drift med de fleste av verdens beste rockeartister på scenen, og anslagsvis fire-fem millioner publikummere­ i salen.

– Vi har hatt en fornuftig bruk av penger. Vi har aldri søkt om offentlig støtte, fordi det er både lettere og mer hensiktsmessig å tjene pengene selv. Vi har alltid lagt vekt på å ha dyktige medarbeidere, og et godt forhold til artistene. Lyd og lys skal være i toppklasse. Da betyr det ikke noe at kontorstolene mine er arvegods fra gamle Club 7, sier Hans A. Lier.

Artister vil tilbake

I dag har Rockefeller 200 ansatte. Kvinne­andelen er som vanlig omlag 50 prosent.

– Vi vil ha flinke folk, og jeg skjønte ikke hvorfor det var så få kvinner i rockebransjen da jeg startet opp. Vi ansatte den første kvinnelige vakten. Hun avanserte­ raskt til ansvarlig for kvelden. I dag produserer hun show i Oslo Spektrum.

En av de første artistene Hans A. Lier personlig booket var John Mayall. Siden har internasjonale toppnavn ukentlig stått på plakaten. Lier hevder de aldri har fortrengt norske artister.

– Et viktig mål har vært å bygge­ opp norske artister. For de fleste har det vært et mål i karrieren å fylle Rockefeller. Uansett merker vi at de ønsker seg tilbake, det gjelder også kjente utenlandske artister. En bransjekollega møtte Van Morrison i en heis i Cannes, og det eneste Van The Man rakk å si var at Rockefeller var et flott sted.

LES OGSÅ: Slik er det å være Jesus-soldat

Startet som DJ

Som nyutdannet økonom ble Lier spurt om å finne­ ut av pengerotet på daværende Club 7. Han fant ut at det var for sent. Få måneder senere gikk klubben konkurs. Snart begynte han jakten på et sted i hovedstaden, hvor han kunne starte sitt eget konsertsted. Han fant et nedlagt bad i Torggata.

– Pengerotet på Club 7 lærte meg mye om hvordan man ikke skal drive et slikt sted. Med min mor som kausjonist for bank­lånet jeg tok opp, var jeg fra første stund fast bestemt på å vise at jeg kunne drive et slikt sted på en ryddig og lønnsom måte. Både mor og far hadde tro på at Rockefeller skulle gå bra.

Han tror foreldrene, Hans Christian og Ragna Lier, tidlig la merke til at sønnen likte å drive forretninger. Sju år gammel hadde­ de sett ham kjøpe en gammel radio, som han et kvarter senere solgte til tidobbel pris.

Som 14-åring bygde han om et gammelt gitaranlegg til diskotekanlegg, og begynte å ta betalte jobber som DJ på private fester og russetreff. Kunne ikke faren eller moren være sjåfør, var det alltids en tante som stilte opp.

– Det var sjelden far ikke kunne. Han hjalp meg å bære inn utstyret på kvelden, og han hjalp meg å bære det ut da han hentet meg langt på natt. Så dro han til gudstjeneste noen timer senere.

LES OGSÅ: «Så som i himmelen 2 er en pinlig presteparodi»

Trygt hos presten

Helger hvor han ikke var ute på jobb, arrangerte han egne diskotek i kjellerstua hjemme på prestegården i Oslo. Baren hadde han og faren bygget. Prestens tanke var at det skulle være alkoholfritt.

– Foreldrene til de som var der sa ofte at de følte det så trygt å sende barna sine til presten på lørdagskvelden. Jeg tror også mor og far syntes det var godt å vite hvor de hadde meg. Selv om de ikke visste om alt som foregikk.

For ikke å forstyrre søstrene Ellen og Esther Marie som ofte hadde bønnemøter i naborommet, hadde lillebroren sørget for å lydisolere vegger og gulv.

– Søstrene mine var med i Guds Fred, Ten Sing, ja, hele den kristne bøtteballetten. Jeg hadde­ ikke noe imot det, jeg syntes bare det var morsommere å arrangere fester.

LES OGSÅ: Jeg klarer ikke å se for meg livet uten jenta til venstre på bildet

Guds fred-konsert

Han husker en kveld Esther Marie ringte ham fra Trefoldighetskirken, og var fortvilet fordi lydanlegget hadde sviktet rett før en Guds fred-konsert.

– Jeg stilte naturligvis, og fikk rigget om mitt mobile disko­anlegg så de fikk lyd i lange baner.­ Da jeg satt foran talerstolen og styrte lyden, husker jeg det slo meg hvor liten forskjell det egentlig er på en gospel-night og en rockekonsert. Hårene reiser seg på ryggen når sangen og musikken starter uansett.

– Hvordan er det med barnetroen i dag?

– Den er i behold. Jeg har lært at man ikke trenger å skjønne alt, men at det holder å tro. Det var deilig å vokse opp i et miljø som ikke dømte noen. Naturligvis har jeg lært barna mine å be. Mitt inntrykk er at det blant unge er blitt mer lystbetont å være konfirmant enn før, og det er bra. Det gjør at flere møter Jesus.

Sexhibition og Bokbadet

Hans A. Lier synes­ ikke det er noe merkelig at Rocke­feller kan ha konsert med et ­metallband lørdag, og rigge direkte om til gudstjeneste med Late Night Service sent søndag kveld. At lokalet også kan huse Sexhibition, Rock Cinema og Bokbadet, er slik det bør være, mener han.

– Vi ønsker mangfold, og vi ønsker at driften skal lønne seg. Rockefeller er først og fremst en konsertscene, men for å holde hjulene i gang må vi fylle alle dagene med arrangementer.

– Med bar flere steder i lokal­ene, kan det også virke som øl-servering er nødvendig?

– Bardriften er en forutsetning for å klare oss. Det betyr ikke fyll og fanteri. Det er en del av det sosiale aspektet ved å gå på konsert, som er veldig viktig. Mange har funnet seg kjærester og ektefeller her. Våkn opp gutter, som leter etter dame: Dra på en konsert med jenteappell, så er mulighetene mange.

LES OGSÅ: En fortelling om zenprosjektet som sprakk