‘Fra neste- til fjernestekjærlighet’

Etter performancen kjørte de til fergekaia for å ta båten til Danmark neste dag. Bilen er for øyeblikket et «anmeldelseskontor». På kaia kunne alle som føler seg truffet, anmelde seg selv for «strukturell vold».

Ranet i Rio

Nå er de på reise mot Brasil, sammen med deres to barn på 1 og 3 år.

– Alt startet med at vi ble overfalt og ranet av to menn med kniv i Rio de Janeiro, på julaften 2015, sier Julian Blaue.

– Jeg trodde vi skulle dø, legger Edy Poppy til.

Den da seks måneder gamle sønnen sov i vogna si. Siden de befant seg i et «overklassestrøk» med overvåkning ble gjerningsmennene raskt fanget. En time senere var kunstnerfamilien på politistasjonen, hvor ranerne ble anholdt.

Strukturell vold

– Dere anmelder altså dere selv for «strukturell vold». Hva betyr dette?

– Etter sjokket hadde lagt seg, spurte vi oss selv: Hvem utøver egentlig vold mot hvem? Her kommer den strukturelle volden inn. Det handler om hvordan godene fordeles i den globale kapitalismen, sier Blaue.

Han beskriver hendelsesforløpet som «tre slag».

– Det første slaget er vårt: Vi er de privilegerte, som utbytter de underprivilegerte. Det andre slaget er deres, når de raner oss. Så kommer det tredje slaget. Overfallet fører til fengselsstraff for dem, mens det går utrolig bra med oss. Vi får dekket alt av forsikringen. Jeg får en stipendiatstilling i Norge der jeg undersøker denne hendelsen, og nå har vi i tillegg en performance om den. Strukturene ser ut til å tjene de privilegerte, sier Blaue.

– I sjokkøyeblikket så jeg på meg selv som et offer, men nå har skyldsspørsmålet blitt vanskeligere å besvare, sier Poppy, som legger til at også hun skal bruke dette «materialet» i sin neste roman.

LES KOMMENTAREN: Livet som kunstverk

Nært og fjernt

Etter hendelsen bestemte de seg for å bli værende i Rio en stund til.

– For å unngå at fordommer får utfolde seg, sier Poppy.

– Allikevel begynte vi å skifte side av gata når fattige nærmet seg oss. En form for ufrivillig stigmatisering for egen sikkerhets skyld, sier Blaue.

– Risikerer dere ikke å frata enkeltmennesket ansvar, når dere legger så mye vekt på at strukturene skaper handlingene?

Balue mener at deres performance nettopp er en måte å ta personlig ansvar på.

– Du kan gå til politiet og anmelde deg selv, men ikke for strukturell vold. Ved å skape en slik mulighet i kunsten, gjør vi oppmerksom på vårt ansvar for strukturene. Slik det er i dag får privilegerte som oss tilfredsstilt mye mer enn grunnleggende behov, mens andre ikke engang får dekket dem.

Vekkelsesopplevelse

Blaue og Poppy beskriver reisen til Brasil som en «etterforskningsreise». Målet er å møte gjerningsmennene i Rio, for å undersøke saken, kanskje til og med invitere dem som vitner i den kommende rettsaksperformancen. De håper Norges lover har åpnet for å dømme strukturell vold når de vender tilbake, men regner det for lite sannsynlig.

– Er det noen bestemte dere håper leverer sin anmeldelse?

– Vi er ikke gjerrige, så vi tar imot både store og små anmeldelser. Alle benytter seg av billig arbeidskraft, ikke minst andre fattige, så det er et komplekst system vi befinner oss i, sier Poppy.

Hun mener hun selv nå legger lettere merke til fattigdommen rundt seg, og omtaler ransopplevelsen som en «vekkelse», hvor de ble «rystet til bevissthet».

– Ofte trengs det en sjokkerende opplevelse for å skape endring, sier hun.

Blaue legger til:

– Vi endrer oss forbløffende lite. Det er grunnen til at vi anmelder oss selv. I tillegg til et refleksjonsrom, vil vi også at brannbilen skal være et aksjonsrom, hvor mennesket for første gang i historien kan bli anmeldt for strukturelle ugjerninger.

Eventyr

– Hvis jeg tok på meg en litt spissborgerlig hatt nå, og sa at det var uansvarlig å reise av gårde med to små barn i en brannbil, hva svarer dere da?

– Vi er ikke gale eller fanatiske, og vil selvsagt ta hensyn til barnas behov. Vi skal ikke sitte i bilen hele dagen, og har planlagt å besøke mange kjente underveis: Brannbilen er liten, men verden er stor, sier Poppy.

Hun forteller at treåringen har blitt en helt i steinerbarnehagen med denne historien. Det er stas med brannbil.

– For meg handler familie om nærhet. Det barn lider under i våre dager, er fjernhet. Man sitter rundt samme middagsbord og stirrer på hver sin skjerm. Jeg prøver å gi barna mine det jeg selv drømte om, da jeg var bondejente i Telemark. Hver kveld håpet jeg på at mamma og pappa skulle banke på døra neste morgen og si: nå drar vi på eventyr! Men det skjedde jo ikke, sier Poppy.

Fjernestekjærlighet

– På brannbilen har vi skrevet: «Fra nestekjærlighet til fjernestekjærlighet», sier Blaue, og utdyper:

– Man er så opptatt av nestekjærlighet. Alle spør oss hele tiden hvordan det går med barna i brannbilen. Det er hyggelig at folk bryr seg. Men for barna i en favela, for eksempel, har man helt andre målestokker. Så jeg tenker at fjernestekjærlighet nesten er viktigere enn nestekjærlighet. Her i Norge har vi det så godt at vi gjerne kan tenke mer på våre fjerneste enn våre nærmeste, sier han.

Blaue syns det er naturlig å involvere hele seg, og ikke avgrense kunstneriske undersøkelser fra det øvrige livet.

– Jeg har alltid oppfattet mitt eget liv som et laboratorium, hvor det som foregår i meg selv er en refleks på det som skjer i samfunnet. Så hvis navlebeskuelsen gjøres riktig, syns jeg det er helt prima, sier Blaue.