Fra mørke til lys for verden

– Jeg har skrevet så vakkert jeg kan, sier Marcus Paus.

Bestillingsverket Lux Mundi, som tar utgangspunkt i Emanuel Vigelands glassmalerier i Oslo domkirke, urfremføres under Kirkemusikkfestivalen på lørdag. Komponisten har søkt seg inn i bildene til Vigeland, og gjennom farger og lys har han undersøkt hva det kan representere i en liturgisk sammenheng.

– I motsetning til bildene, ­beveger musikken seg i tid. Jeg har forsøkt å skape en forflytning som begynner med Bebudelsen, eller faktisk litt før, i et mørke. Gjennom tolv satser ender verket 
i oppstandelse og lys, forteller Paus.

LES MER: Kirkemusikkfestivalen - årets programprofil

Sanselig

Han har vært ute ­etter å skape en Kristus-tematikk som ikke først og fremst peker på korsfestelse og lidelse.

– Jeg har vært ute etter det sanselige i Vigelands kunst. Det finnes en mildhet og sødme som det er fullt mulig å tilnærme seg gjennom musikk. Emanuel Vigeland har noe mykt i sin tilnærming, og unngår det fromme og strenge. Hans mer kjente bror, Gustav, holder seg mer til det firskårne. Begge feirer livet, men på vidt forskjellige premisser, Emanuel beveger seg også vekk fra det teologiske og over i mer privat sfære, mener Paus.

Marcus Paus har et nært forhold til kirkerommet og orgelet gjennom tidligere samarbeid med Kåre Nordstoga.

– Ut fra det føltes det naturlig 
å fortelle noe musikalsk om ­kirken, og ikke bare en ren 
Kristus-fortelling, sier han.

Domorganist Kåre Nordstoga har hatt «snikpremiere» på Lux Mundi gjennom mange øvingstimer med åpen kirke.

– Jeg spiller en god del samtidsmusikk, og ikke alt er like tilgjengelig, for å si det pent. Denne musikken er utfordrende, men fri for unødvendigheter. Responsen jeg får fra tilfeldig besøkende og vaktene i kirken er en god ­pekepinn på hva som appellerer. Under innøvingen av Lux Mundi har folk tatt kontakt for å finne ut hva det er jeg spiller. De opplever det som noe nytt og spennende, hvilket det absolutt er, sier han.

LES MER: Rekviem av Ole og Marcus Paus

Estetikk

Nordstoga får ­notene levert som kalligrafi. Marcus Paus tar med seg det estetiske også over i noteskrivingen.

– Hver eneste takt får sin egen personlighet gjennom det ­visuelle uttrykket, i tillegg til musikken. Jeg får et forhold til verket på en ny måte, der jeg også assosierer musikken til noe ­visuelt, som blir gjenkjennelig, sier Nordstoga.

Domorganisten setter pris på at verket er skrevet slik at det viser instrumentets beste sider.

– Det er vakkert, uten å være søtladent. Musikken er veldig 
presis i tilpasningen til instrumentets muligheter. Orgel­musikk er abstrakt i sitt vesen, 
men den reisen jeg foretar 
gjennom de tolv satsene er morsom å spille, og lett tilgjengelig, 
mener Kåre Nordstoga.

– Det er veldig hyggelig å høre, repliserer komponisten.

– I et så stort verk, og gjennom en så lang bevegelse, er det like viktig å huske hvor man kommer fra — som å ane hva man kommer til. Men det viktigste er at tilhørerne føler at musikken er henvendt. Jeg skriver den musikken jeg selv ville ønsket å høre, og ut fra det jeg selv har erfart, sier Marcus Paus.

Duggdråpe

– Musikk handler om hukommelse. Jeg blir veldig glad hvis publikum mot slutten av verket, erindrer noe fra en tidlig sats. Jeg prøver å forene ­musikkens arkitektur med kirkerommets form. Det blir å bygge stort, ut fra et lite utgangspunkt. En duggdråpe som speiler et helt verdensrom, kan være et bilde på et slikt ideal, sier Marcus Paus.

De tolv satsene blir brutt opp av tekstlesing.

– Tekstene, som leses av Birte 
Nordahl, renser luften og gir friskere ører videre i verket. De blir viktige, tematiske knagger under­veis, sier Paus og Nordstoga.