Kultur

Fra Guds straff til Richters skala

I 1657 var et jordskjelv en straffedom fra Gud. I vår tid måles naturkatastrofen på Richters skala. Boken Sann opplysning? tar for seg spennet mellom ­teologi og vitenskap de siste 400 år.

Spenningene mellom teologi og naturvitenskap går som en rød tråd gjennom boken Sann opplysning? – Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer, en samling vitenskaplige artikler fra humaniora- og naturforskere fra hele Norden. Teolog og historieprofessor Merethe Roos og professor i sakprosaforskning Johan Tønnesson har redigert boken, der hovedtemaet er naturvitenskapens plass i skole, helsevesen, litteratur og offentlige rom fra midten av 1600-tallet til i dag.

– Er dette historien om alle skansene kirken har tapt i møte med opplysningstid og darwinisme?

– Ja, men også historien om hvordan de nye ideene og resultatene fra naturvitenskapen ble forsøkt innlemmet i kirkens lære. Men det er ikke tvil om at kirken har gitt fra seg bastioner den var vant til å ha enerett på, sier Roos og Tønnesson.

###

Geologi

Et startpunkt for artikkelsamlingen er et jordskjelv som rammet Sør-Norge 24. april 1657, og blir omtalt i Geologia Norvegica, skrevet av presten Mikkel Pedersøn Escholt. Et «Jordskelff Som her udi Norge skeede nesten oufer alt Syndenfields». Boken regnes som et av de første vitenskapelige arbeidene i Norge, og den første i hele verden som bruker begrepet geologi.

– Likevel er det ikke tvil om at skjelvet først og fremst er et varsel fra Gud: Nå har vi ikke oppført oss bra, og da varsler Gud om det gjennom naturen. Alle natur­fenomener – fra solformørkelser og jordskjelv til godt eller dårlig vær – bar med seg signaler fra Gud. Midten av 1600-tallet er toppen av æraen for det vi kan kalle den luthersk-ortodokse perioden, sier Merethe Roos.

Etter hvert som naturvitenskapene trer inn og skaper andre forklaringsmodeller, taper kirken posisjon. Men helt frem til midten av 1800-tallet klarer kirken til en viss grad å holde på forståelsen av skaperverket innenfor en kirkelig ramme.

– Men naturvitenskapen kommer inn med full tyngde der kirken har hatt svarene. Det ­materialiserer seg sterkt gjennom lesebøkene som kommer rundt 1850. Når Darwins Artenes opprinnelse (1859) kommer på nordiske språk på 1860-tallet, markerer det en milepæl for det naturvitenskapelige gjennomslaget. Nå ramler mye sammen, og hele skapelsesmyten trekkes i tvil, forteller hun.

LES MER: Norske skoler og kreasjonisme

Premiss

Hun tillegger P.A. Jensens lesebok stor betydning, sammen med lignende utgivelser over hele Norden.

– Der kirken har satt premissene for menneskers livsfortolkning, overtar naturvitenskapen nå som premissleverandør. Lese­bøkene sprer seg og gir det nye synet allmenn tilgjengelighet. Det oppstår heftige debatter, og det blir en splittelse mellom de liberale (for eksempel grundtvigianerne) som vil tilpasse seg de nye ideene. Og det oppstår en motkultur med krefter som vil holde på det kirkelige hegemoniet og isolerer seg, forteller hun.

Debattene og reaksjonene rundt de nye lesebøkene er også en viktig bakgrunn for dannelsen­ av frikirkene i Norge. Lesebøkene ble skrevet for å ivareta naturvitenskapens plass i det offentlige rom, men skulle også ivareta­ forpliktelser overfor ­kirkens ­interesser.

– Det ble en nesten umulig ­balansegang. Det oppstår en ­dynamikk mellom sterke krefter, for eksempel gjennom splittelsen i evolusjonstilhengere og kreasjonister som en følge av darwinismen, forteller Roos.

Empiri

Johan Tønnesson mener­ at synet på at naturen er «Guds bok» ikke nødvendigvis står i motsetning til den empiriske naturvitenskapen.

– Men kreasjonistene, med sin tro på et guddommelig skaperverk, har ikke lagt noe grunnlag for dialog med den moderne vitenskapen. På den annen side kunne den ateistiske strømmen som har preget naturvitenskapen gjerne blitt supplert med en åpenhet for noe guddommelig, og med etisk dialog. Den etiske dimensjonen som ligger i den kristne tradisjonen er ikke minst viktig å ha med seg i ­dagens ­debatt rundt biomedisinsk og genetisk forskning, mener han.

I USA er omtrent halvparten av folket tilhengere av at jorden er gudeskapt.

– Er det kirkens fortjeneste – eller skyld – at det synet fortsatt råder blant så mange?

– Ja, kirken har ikke tatt tydelig nok avstand fra kreasjonismen, det burde den gjort, ikke minst for ikke å marginalisere seg selv, mener Tønnesson.

Den nye boken tar for seg bølgen av populærvitenskapelige tidsskrifter midt på 1800-tallet, som var et stort løft for folkeopplysningen.

– Sammen med lesebøkene formidlet de ny viten og nye oppdagelser. Mot slutten av 1800-tallet hadde tidsskriftet Frem – Universitet for hele folket, et opplag på 170.000 fordelt over hele Norden.

Tønnesson peker på 1930-­tallets heftige debatter mellom Ole Hallesby og Karl Evang som det store veiskillet mellom tro og viten i forrige århundre.

– Det var en større kulturkollisjon enn helvetesdebatten på 1950-tallet. Evang fikk en storm av brev fra dypt fortvilede mennesker, fordi Hallesby hadde sagt at for eksempel onani var noe som førte deg rakt til helvete, sier Tønnesson og viser til debatten om Arnulf Øverlands foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage» (1933) fra samme periode.

LES MER: - Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene

Antikirkelig holdning

– Det er lett å forstå Evangs antikirkelige holdning, som også resulterte i at han startet Tidsskrift for seksuell opplysning. Evang ble senere en profilert opplysningsmann og helsedirektør gjennom 34 år, forteller Tønnesson.

Han påpeker at folkeopplysning ikke bare er en enveisbevegelse.

– I hele perioden vi har undersøkt, ser vi at kunnskap sirkulerer. Og også i sekulariseringens tidsalder er det mange religiøst orienterte mennesker som tar del i sirkulasjonen.

– At «sirkulasjon» er et godt begrep for dagens folkeopplysning ser vi tydelig når pasienter med noen få tastetrykk vet mer om sin egen diagnose enn fastlegen, og kommer med forslag til behandling, forteller Tønnesson.

LES MER: Flere saker i vår serie om forskning finnes på denne samlesiden

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur