Kultur

Fra en trommeslagers perspektiv

Georgias andre plate står sjelden stille i én stemning. Men er det et innovativt pop-album eller et klubbmusikk-album med noen sterke popsanger?

Det er uendelige mange eksempler gjennom tidene på at den beste kommersielle popmusikken har hentet deler av stoffet sitt fra den elektroniske klubbmusikken. Og samspillet mellom pop og dansegulv vil vel også stå seg, i en framtid med eller uten maksi-singelens attraksjon, med hits i utvidet versjon på 12-tommers vinyl i DJ-posene. Kanskje vi får stadig flere posefrie DJ-er også forresten, i tråd med den øvrige utviklingen. På plastposefeltet.

Britiske Georgia Barnes (29) er ute med oppfølgeren til det selvtitulerte debut-albumet fra 2015. Hun har bakgrunn som trommeslager, og på den meget overbevisende konserten hun holdt på bransjetreffet by:Larm i Oslo i fjor, trigget hun musikken sin fra det elektroniske trommesettet hun spilte på, stående, samtidig som hun sang og av og til også spilte på en synth ute på sin høyre flanke. Konserten var en oppvisning i musikkglede, sterk utføring og entusiasme på snei, og hun holdt publikum vuggende og dansende gjennom hele den knappe halvtimen konserten varte. Pop kjentes moro ut igjen.

Pop

Det sterke rytmefokuset fra førsteplata er videreført på plate nummer to, men der debuten var temmelig hard og post-punkete med innslag av grime, UK garage og oppesen techno, starter den nye plata med crispe synthakkorder i den henrivende electro-pop-låten «Started Out». Den var definitivt en av fjorårets aller beste spor da den kom som single, og den kan godt få stå som årets beste til nå også. Men er Seeking Thrills albumet punktet der Georgia krysser over til popen helt og holdent? Så lett er det visst ikke.

Konserten på by:Larm illustrerte noe som tradisjonelt har vært en viktig side ved pop. Til tross for den klubbete formen, kjentes musikken umiddelbart åpen og portvokterfri ut, lett å entre, og det føltes ikke som noe sekundært å digge overflaten og det sangbare, catchy elementet i den, til tross for de åpenbare dybdekvalitetene i musikken. Når tekstene her på plata i tillegg i stor grad handler om romantiske forhold og «thrills», og formidles «feminint, men ikke sukkersøtt», som det heter i presseskrivet, er det mer enn ett aspekt ved Georgia som sender tankene til en artist som Robyn og hennes euforiske, moderne disco, for eksempel på en låt som «Never Let You Go».

Og enda mer pop

Vokalen har en form for britisk usnobbet kvalitet ved seg, men også et lett drag av melankoli og noe som litt klønete kan beskrives som godhet, kanskje. Trengs da flere pop-bevis? De kommer i alle fall. «Till I Own It» er en slags 80-talls synth-ballade ikke så langt fra greiene som Bat for Lashes drev med på sin Lost Girls i fjor, men med hakket mer London-vær, der hun var solnedganger i Los Angeles. Den nevnte usnobbete PG Tips (som Englands mest brukte tepose vel heter!)-kvaliteten ved Georgia gjør hennes pop bare enda mer besnærende. Sjekk også hvordan t-en i tittelen blir til en hi-hat-lyd hver gang den sies. Det rytmiske er aldri langt unna. Nydelige «Ultimate Sailor» introduserer Kate Bush-stemninger og atmosfæriske keyboards, og det er opplagt at Georgias studier av klassiske poplåtskrivere fra generasjoner før henne flyter inn i det egne uttrykket på en helt annen måte her enn på debuten.

House

Men det stopper også der. Pop-elementet er bare ett av flere på ei plate som skifter fokus ofte, og kjærligheten til det elektroniske, dansbart rytmiske og klubbnære er kanskje det eneste som binder alt sammen. Georgia er datter av Neil Barnes fra 90-tallsbandet Leftfield, kjent for sin såkalte «progressive house», og man kan dermed si at den elektroniske musikken ligger henne nær også fra starten av. 80-tallets Detroit techno og Chicago house er viktige bestanddeler i soundet på dette albumet, og i flere spor bygges en fascinerende vugg av hi-hat-lyder, rototoms og arpeggio-synther, tidvis i et ganske hardt kjør. Når albumet er på sitt mest offensive er for eksempel M. I. A., hun med kjempehiten «Paper Planes», en mer nærliggende parallell å trekke enn den til Robyns pop. En låt som «Ray Guns» må sies å slekte på M. I. A. s avant-rap og tennisball-mot-hermetikkbokser-på 17. mai-type trommemaskinlyder.

Hvorvidt Georgia har laget et popalbum med sterke innslag av klubbmusikk eller elektronisk klubbmusikk med islett av popsanger, er til slutt ikke nødvendigvis en så interessant problemstilling. Det man hører er heller musikk som er en konsekvens av at man har med en låtskrivende trommeslager å gjøre, der kjærligheten til trommer og det rytmiske binder alt sammen. Det er et perspektiv man ikke så ofte får (Sheila E!). Det er noen spor på tomgang her, og med alle stemningsskiftene og intensiteten i mye av materialet er kanskje ikke Seeking Thrills heller plata for de aller skjøreste morgentimene mens man sitter og ser utover de snøfrie jordene utenfor vinduet om dagen. Likefullt fascinerer mye ved denne originale artisten, og ingenting så mye som å høre henne finne låtskriverstemmen og tilføre sin puls til noen veldig gode poplåter.

LES OGSÅ: Det beste fra i fjor

---

Album: Pop

  • Georgia: Seeking Thrills
  • (Domino)
  • Sammensatt electro-pop-album fra britiske Georgia Barnes

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur