Fortiden begynner nå

– Elefanter kan sørge over sine døde. En hund kan være veldig oppmerksom og fornemme et tap. Men mennesket er den eneste arten som forblir i et fellesskap med de døde, sier Teju Cole.

Vi er halvveis i intervjuet med den nigeriansk-amerikanske forfatteren på Litteraturhuset i Oslo. Anledningen er oversettelsen Kjent og fremmed, et lite utvalg artikler og essays som sveiper innom nigerianske motefotografier, W.G. Sebald, Tomas Tranströmer, Barack Obama, James Baldwin – og mye annet.

Hund, 1950

– Vi mennesker innlemmer de døde i livene våre. Hunder gjør ikke det. Hunder går ikke rundt og tenker på hunder som levde på 1950-tallet, sier Cole.

Denne sammenlikningen med hunder og elefanter kommer som et svar på hvorfor fortiden alltid er så nærværende i Coles arbeid. Det er nærliggende å tenke på det kjente utsagnet til en annen amerikansk forfatter, William Faulkner: «The past is not dead. It’s not even past.»

– Vi mennesker er historiske vesener, ja. Men noen er det kanskje mer enn andre. Hvorfor ser du historien i alt?

– Jeg tror det handler om temperament. Jeg har en intens fornemmelse av at stedene jeg besøker er som tidskapsler – gjennomsyret av «pastness». Dette har fulgt meg veldig lenge, og det påvirker hvordan jeg leser bøker og betrakter bilder. Jeg føler et slektskap med de som levde på 1500-tallet. Dette samme når jeg leser for eksempel Emily Dickinson eller hører komposisjonene til Johannes Brahms. Gjennom kunsten blir de virkelige og samtidige for oss.

LES ANMELDELSE: Teju Cole utvider virkelighetsforståelsen vår gjennom litteratur, fotografi og kunst.

Baldwin

Teju Cole debuterte som forfatter i 2007, og fikk et internasjonalt gjennombrudd med romanen Open City i 2011. Den ga ham også mange norske lesere da den ble oversatt i 2015.

Han ble født i Michigan av nigerianske foreldre i 1975. Ganske snart flyttet de tilbake til Nigeria, inntil Cole som 17-åring begynte å studere i USA. Siden har han bodd i begge landene, og i London. I dag er han bosatt i New York.

– Teknisk sett er jeg derfor afroamerikaner. Jeg er svart, og jeg er amerikansk statsborger. Men jeg har en annen bakgrunn enn mange afroamerikanere. Jeg kjenner forfedrene mine, jeg kan slektslinjene bakover og stamtavlen. Mens mange svarte amerikanere lever i kjølvannet av slaveriet.

I essayet om forfatteren og borgerrettighetsaktivisten James Baldwin diskuterer Cole betydningen av dette. Han siterer Baldwin på at «den amerikanske negeren har oppnådd sin identitet ved hjelp av en total adskillelse fra sin fortid».

– Med andre ord er du på den ene siden svært opptatt av fortidens betydning, og rikdommen den rommer. Samtidig mener Baldwin at svarte amerikanere må bryte med fortiden for å vinne sin identitet?

– Jeg forstår spørsmålet. Men dette handler om å konfrontere en komplisert og intens historisk realitet for svarte amerikanere, som lever i etterdønningene av mord og unevnelige gjerninger i enorm skala. Så hva betyr det å leve etter dette? Du har ikke navnene på forfedrene dine, og nå befinner du deg i moderniteten, fullstendig avkuttet.

LES OGSÅ: National ­Geographic tar et oppgjør med sin egen ­rasistiske historie.

Mirakelet

I Norge kan man trolig gå til en lokal kirke og finne spor etter sin egen slekt hundrevis av år bakover. Svarte amerikanere kan ikke gjøre dette, sier Cole – de lever etter et radikalt brudd.

– For meg uttrykker dette derfor det afroamerikanske mirakelet. Jeg kaller det et mirakel, fordi dette svarte fellesskapet, som nesten hadde sin menneskelighet fullstendig utradert, i dag har blitt den viktigste kraften i populærkulturen over hele verden. Den har gitt oss John Coltrane, Thelonius Monk, Toni Morrison, Aretha Franklin. Og hvis du hører en beat fra en passerende bilhøytaler, så er det den afroamerikanske kulturen det kommer fra. Det er utrolig, sier Cole.

I essayet «Svart kropp» skriver han om ikke å ville velge mellom en hvit eller svart kulturkanon: «Jeg kan ikke tenke meg en verden hvor jeg ville ha gitt avkall på den fryktinngytende skjønnheten i poesi på joruba-språket til fordel for, la oss si, Shakespeares sonetter, eller en verden hvor jeg ville foretrekke barokkmusikk fremført av et kammerorkester fremfor koramusikk fra Mali. Jeg er glad jeg har eierskap til alt sammen.»

LES OGSÅ: Gunnar Kopperuds bok preges av «afropessimisme», skriver Terje Skjerdal.

Obama

Cole skriver også at han sjelden føler seg fremmedgjort på museer, «selv om de er fulle av andre menneskers forfedre».

– Men dette «plaget livet av Baldwin», skriver du også. Hva har skjedd, siden dere opplever dette så forskjellig?

– Når sant skal sies føler jeg meg tross alt litt fremmedgjort. Det er ikke mulig å være i et britisk eller fransk museum uten å tenke over kolonifortiden. Eller å la være å tenke over hva landets formue er bygget på i et amerikansk museum. Min innstilling skylder nok til dels kampene tidligere generasjoner har tatt. Men det handler også om min personlighet. Jeg kjenner svarte amerikanere i dag som føler klart sterkest slektskap til den svarte kulturen. Samtidig kunne Nina Simone, som levde samtidig med Baldwin, si at det ikke var Bessie Smith eller Louis Armstrong, men Bach som var den viktigste personen i musikkhistorien. Så det er også et temperamentsspørsmål: Jeg er i himmelen når jeg hører på Coltrane – men også når jeg lytter til Mahler.

Som svart amerikaner beskriver Cole Obamas valgseier i 2008 med mye ambivalens. På den ene siden var valget seier for det «hybride», altså at den amerikanske identiteten bygger på en blanding av etnisiteter og kulturer.

– Men Obamas seier var også en seier for den militaristiske staten, som er sterk nok til å absorbere alle slags figurer, så lenge du donerer 800 milliarder dollar årlig til militæret. Hvem bryr seg da om hudfargen din?