Kunst

– Forfatterne opphøyes til et presteskap

Når andre medier har tatt over historiefortellingen, står skjønnlitteraturen kun igjen med myten om «den magiske skriveprosessen».

Det mener kritiker og litteraturviter Preben Jordal. I Aftenposten uttalte han nylig at «mange litteraturkritikere romantiserer forfatternes virke og denne 'magiske skriveprosessen'». Nå spisser han kritikken i Vårt Land:

– De skjønnlitterære forfatterne er blitt opphøyd til et slags presteskap som forvalter en mystisk kunnskap. Det er på tide å punktere denne myten, sier Jordal.

Egne regler

Han peker på at det ofte står et omfattende forlagsapparat bak utgivelsene, mens myten om den skjøre, enslige forfatteren likevel lever. Skjønnlitteratur fremstilles som en kunstform som kan operere etter egne regler, mener Jordal. Han sier dette har vært synlig i debatten om virkelighetslitteraturen. Denne viste også behovet for korreksjon:

– Den skapte en situasjon der man måtte spørre «Ja, men hva tenkte du da du skrev dette? Hva tenkte du da du og redaktøren din leste gjennom setningen for femte gang?». Forfatterne forsvarte seg med å fremstille det som at det å skrive skjønnlitteratur er vesensforskjellig fra det å skrive på annet vis. Slik skapte de en «no go zone», basert på romantiske forestillinger om at det å skrive skjønnlitteratur er en magisk prosess, der forfatteren har spesiell kontakt med egen underbevissthet. Men saken er at når du skriver, så skriver du et utkast, som du og redaktøren din leser mange ganger, og du skriver det også om underveis. Hva er da blitt stående av ditt første utkast? Og hvilke vurderinger ligger bak at du lar noe bli, andre ting ikke?

LES OGSÅ: Skitne ord og ren kunst

Frirom

Det samme litteratursynet gjorde seg gjeldende i Handke-saken, mener han. I 2014 ble østerrikeren Peter Handke tildelt Ibsenprisen. Det møtte kraftige protester. Handke hadde talt i begravelsen til tidligere president og folkemordtiltalte Slobodan Milosevic, og ble beskyldt for å bagatellisere serbiske krigsforbrytelser.

– Hvorfor skulle han ha et frirom til å skrive proserbisk propaganda, bare fordi han var «en stor dikter»? Det nye er at korreksjonen nå kommer. Frirommet som forfatterne påberoper seg, er blitt satt under press av dem selv. Når de skriver om navngitte, levende personer, slår virkeligheten tilbake på dem. Den sier: «Hei, dette er feil fremstilling!» Da kan ikke forfatteren komme løpende og si: «Hei, dette kunstneriske frirommet må vi ha!»

Myten om «den magiske skriveprosessen» fremstår slik som en «siste skanse for skjønnlitteraturen», mener Jordal.

– I vår medievirkelighet blir tematikken som skjønnlitteraturen før behandlet, fanget opp på andre og ofte bedre måter. Da er det bare påstanden om skriveprosessen som noe helt spesielt, som forfatterne står igjen med, sier Jordal.

LES OGSÅ: Handke-saken: Kan du skille kunsten fra kunstneren?

Magiforsvar

Det var Vigdis Hjorths roman Arv og miljø som i 2016 antente diskusjonen om virkelighetslitteraturen. Boken tok opp incest og familiekonflikter. Hjorth benektet at den var selvbiografisk. Forfatterens søster, Helga Hjorth, hevdet det motsatte.

– Vigdis Hjorth er en av våre viktigste forfattere, men Arv og miljø står i en klasse for seg. Det er en skjellsettende bok. Jeg husker at jeg tenkte da jeg leste den, at her «har Hjorth fått grepet på noe som løfter henne til et enda høyere nivå». Det handler ikke om incestfortellingen, men om formen, sier Marius Wulfsberg ved Nasjonalbiblioteket, som er uenig med Jordal:

– Det er noe magisk ved en skriveprosess. Det går ut på at man skriver til man når det punktet der man finner sin egen stemme, eller den måten som man kan få fortalt historien på. Det er et punkt da man opplever at også helheten former seg, enten det er en roman, en novelle, eller en artikkel.

LES OGSÅ: Hjorth er nådeløs

Ronaldo

Men «magi» oppstår sjeldent uten hardt arbeid, mener han. Han viser til den franske forfatteren og filosofen Maurice Blanchot: «For å skrive må man skrive,» skrev Blanchot.

– Det er jo ingen som tror at Cristiano Ronaldo kunne vært så god uten enn å ha trent mer enn de fleste. Vi må tenke slik om de beste forfatterne også. Tidligere kalte man dem genier. I dag har vi kanskje et mindre romantisk syn på det å være forfatter, men vi skal ikke ta fra dem det faktum at mange av dem har en enestående språkfølelse, som kan få oss til å se verden på nye måter, mener Wulfsberg, og hevder Jordals kritikk «bærer preg av tendenser i den akademiske litteraturforskningen.»

– Der har det skjedd et markant interesseskifte: Fra å studere enkeltverk til å studere bokhistorie. Det er prisverdig at man interesserer seg for forlagenes, redaktørenes og trykkerienes rolle. Men man kaster barnet ut med barnevannet hvis man tror at forlagene produserer forfatterne og deres stemme.

LES OGSÅ: – Man kan ikke skrive om sorg uten å ha kjent det selv, sier bokaktuelle Camilla Lyster.

Elfenben

Kjersti Bale, professor i allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo, synes derimot Jordal har et poeng:

– Innspillet hans er fornuftig og morsomt. Ser du historisk på det, er det klart at det finnes en romantiserende forestilling om denne dikteren som sitter i elfenbenstårnet sitt, og suger det hele av eget bryst. I dag er virkeligheten ganske annerledes. Mange personer er involvert i en utgivelse, og det foregår hele tiden en utveksling mellom forfatter og forlag.

– Hvilket selvbilde dyrker forfatterne?

– Noen dyrker nok imaget av å være «loners». Andre sier helt åpent at de har lært mye av å lese håndbøker. Det er også forskjell på sjangre her. Du kan se på Tom Egeland og Thomas Espedal som motsetninger, sier Bale.

Krimforfatteren Egeland har uttalt at han bruker håndbøker. Espedals Året (2016) kan på sin side leses som en hyllest til skriving som skapende prosess.

– Har vi alltid snakket om det «magiske» ved å skrive?

– Det inntreffer ved overgangen fra opplysningstiden til romantikken. Da faller retorikkens betydning. I stedet fremheves idealet om den geniale, skapende forfatteren.

LES OGSÅ: Romantikken er tilbake

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst