Forfattere på spor av tapt tid

Blant bokhøstens utgivelser har flere forfattere bevegd seg inn i minnenes landskap i møte med døden. En far går bort, en gammel mann driver inn og ut av demens. På leting i mørkeloftet, i det gamle familiehuset eller i hukommelsen vender henholdsvis Mette Karlsvik, Levi Henriksen og Bergljot Kaslegard tilbake til livet som en gang var. I selskap med Morten Bjergas, Rebecca Wexelsen, Thomas Espevik og Mari Tveita Stagram skriver de seg alle inn i den personlige erindringslitteraturens sjanger denne høsten.

Minnearbeid

– Det er vanskelig å skrive uten døden. Det er den største sannheten fra den dagen vi blir født. Kjærligheten er der kanskje for noen, men døden er der for alle, sier Levi Henriksen. I september kommer hans nye roman Her hos de levende på Gyldendal. Romanen baserer seg på hans avdøde fars livshistorie og minnearbeidet den fiktive Levi tvinger seg til å gjøre når han arver familiehuset.

– Alle menneskers liv bærer spor av romanstoff i seg, eller i det minste en langnovelle. Faren min sitt liv hadde dog dramaturgiske spenningskurver som de fleste slipper å oppleve. Min farfar døde da pappa var bare seks, etter å ha fått kastet etter seg en spådom om nettopp det. Siden fulgte den klassiske, onde stefaren, enda mer død – og mestring i hoppbakken. En slik historie det er vanskelig å dikte opp like bra, sier Henriksen om romanen.

Erindringslitteratur

I godt litterært selskap skriver Henriksen seg inn i sjangeren erindringslitteratur. Romanene lik hans egen bygger eksplisitt på erindringene, der romanfigurene reproduserer fortiden for å finne svar om nåtiden. Sjangeren har ofte en solid forankring i virkelighetslitteraturen. Likevel: Bortsett fra Henriksens roman tar få av høstens erindringsromaner utgangspunkt i virkeligheten.

– I erindringslitteraturen blir minnene brukt som en fortolkning av nåtiden. I utgangspunktet er jo minner foranderlige. Det er ikke sånn at det som har skjedd i fortiden alltid vil ha den samme betydningen for oss i ettertid. I erindringen bruker vi minnene fra fortiden for å fremstille oss selv. Det forteller førstelektor i nordisk litteratur Annika Bøstein Myhr om sjangeren.

LES SPALTIST: Madeleinekake-erfaringen

Tilfluktssted

Som en av flere fellesnevnere setter de aktuelle bøkene livet opp mot døden og bruker minnene som tilfluktsted. Hvor kommer trangen til å flykte tilbake i tid fra?

– Når du står ovenfor et veivalg i livet, kan mennesket fort føle seg alene og som om man har mistet retningen. Da trenger man noe å lene seg mot. Det kan være Jesus, en dame, Bob Dylan eller minnene av faren din. For min hovedperson handler det om å finne tilbake til den integriteten faren hans hadde, og som han selv hadde mistet, sier Henriksen.

I likhet med Henriksen bruker Bergljot Kaslegard minnene for å gjøre opp statusen for romanfigurens liv. I romanen Det som nesten er sant spennes fortiden opp for leseren å se, fordi den demente protagonisten Bodvar er i ferd med å forsvinne.

– Når vi gjennomgår store forandringer tror jeg vi alle har et rent behov for å gå bakover og finne forklaringer, så vi kan orke å fortelle historien om oss selv. Vi har et behov for å revurdere historien, for å forstå hvorfor vi endte opp der vi gjorde. Det tror jeg man kjenner spesielt på når man er på vei ut av livet, sier Kaslegard.

LES OGSÅ: Ny litterær bedehustrend

Tegn i tiden?

Fra Proust til Knausgård; å søke seg tilbake til fortiden er ikke fremmed for litteraturen. Behovet for å finne svar i fortiden, har vært like gjeldende for franskmannen i 1913 som for sørlendingen i 2009. At erindringslitteraturen fortsetter å være et tegn i tiden, viste Festspillene i Bergen denne våren. Der samtalte blant annet Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth og Dag Solstad om erindringens og erfaringens kraft i deres romaner.

Kanskje sier erindringslitteraturen fortsatt noe om det å spore seg tilbake til en tryggere og mer sammenhengende tid, der samtiden var blottet for hypersosiale medier og endeløse muligheter.

For Levi Henriksens del ligger det nærmest noe terapeutisk i den tiden faren levde; der var alt rett og slett enklere.

– Både Jesus og Rema 1000 skjønte det: Det enkle er ofte det beste. Jeg er en enkel gutt fra bygda, og jeg liker å kokettere med at faren min kom seg gjennom livet uten bøker om selvinnsikt eller kurs for å lære seg å håndtere livet. Det er nærmest en manual for å leve i dag, som jeg finner latterlig. Det er det romanen handler om: I et forsøk på å ta til seg farens grunnleggende, enkle måte å se livet på, oppnår han kanskje å vokse selv.

Til syvende og sist kan likevel funnene på mørkeloftet og i hukommelsen oppsummeres med årets ungdomskulturelle mantra: livet er nå.

– En kaptein ser aldri bakover for noe annet enn å sette kursen, sa Erik Bye en gang. Det håper jeg romanen min formidler, sier Henriksen.