Bøker

Forfatter mener kolleger er for nærsynte

Forfattere bør løfte blikket for å finne stoffet. – For mange leter litt for nærme, sier Eirik Ingebrigtsen som har skrevet roman om flyktninger i hagen.

Da forfatter Eirik Ingebrigtsen ble tildelt Sult-prisen for to år siden, ble han hyllet for å «skildre sårbarhet innenfra», og juryen mente at han «på en fremragende måte» skildrer menneskers avhengighet av hverandre.

Med høstens roman Spikrar frå fallande plankar går han uvanlig direkte inn i skrikende aktualiteter: Hva gjør vi med alle flyktningene rundt oss? Hvordan tar vi de riktige valgene overfor mennesker i krise?

Skrekkplantet

Romanens hovedperson Sven har flyttet inn i besteforeldrenes hus. Der har han overtatt foreldrenes omsorg for søsteren Bett.

En morgen oppdager han en teltleir i hagen, en jaget sigøynerfamilie har funnet tilflukt der.

Sven stod skrekkplanta i sin eigen hage; farfars, fars hage, dette var Bett og Svens hage, og han kjende det prikka tungt i beina i det han såg rett på ein gråtande mann som heldt hendene skrått mot himmelen med handflatene inn mot seg sjølv, som i bønn, som ein prest som kopla inn Gud, som ein fotballspelar med helsing opp dit.

Løfte blikket

Oktober forlag la boklanseringen til et solidaritetsarrangement i samarbeid med Flyktninghjelpen. En anmelder skriver at det i vrimmelen av selvbiografisk litteratur, er godt å lese en forfatter som ser ut over egen navle.

LES OGSÅ: – Vi er ikke vant til å se utsultede barn fra «solskinnsøya»

– Hva tenker du om å se utover egen navle?

– Vi forfattere er alle selvopptatte og bruker det språket og de verdiene vi har. Spørsmålet er imidlertid hvor vi leter etter stoffet. Litt for mange leter litt for nærme i de nære relasjonene. Så jeg er til dels enig med kritikeren. Jeg synes det er flott når andre løfter blikket og skriver slik som Inger Elisabeth Hansen og Simon Stranger gjør. Samfunnsengasjement kan også for all del gå gjennom en personlig historie, men en bør generelt lete lenger vekk enn onkel og tante, sier han.

Aggresjon

Det var med hendelser i Ungarn og Norge det begynte. Ingebrigtsen merket seg rydding av sigøynerleirer i Oslo i 2011.

Tanken på at noen ble ryddet vekk, trigget en aggresjon i ham.

LES OGSÅ: Når vaksne rotar det til, tek ungdomen affære

Samme år var det opptøyer før valget i Ungarn hvor høyreekstreme grupper drepte sigøynere og hvor politiet beskyttet de ekstreme.

– Aggresjoner gjør at romanen er blitt en langstrakt kommentar. Vi må først se menneskene vi har rundt oss. Deretter kan vi reagere med politiske tiltak, en mynt i en kopp, en madrass, sånne enkle ting. I nettdebattene dukker barbariet fra middelalderen fram, mens jeg trekker fram et ullteppe.

– Med barbariet sikter du til nettrollene?

– Skal alt redaksjoner skriver og mener søles ned av urimeligheter i et kommentarfelt? Jeg støtter at man stenger ned de feltene av og til for å få pust og pause. Alle må få tømme sjela si, er det noen som argumenterer. Det er en syltynn teori.

Sykkelhjelp

– Hva har det gjort med deg å skrive romanen?

– Jeg er blitt enda mer bevisst på gatebildet og folkene jeg har rundt meg. Senest for en halvtime siden møtte jeg blikket til en tigger. Jeg hadde ikke penger til å kjøpe bladet hennes, men vi delte et blikk og et hei. Jeg fikk hjelp til å passe sykkelen min mens jeg var inne i butikken. Bare å forholde seg til dem, er et poeng, og ikke være så redde hele tiden. Den frykten lukker oss inne. Da blir det oss og de. Vi må tørre å integrere raskere og gi arbeid. Språk og arbeid henger sammen.

LES OGSÅ: Oslo-politiet anklages for å diskriminere romfolk

– Hvordan er det å skrive om aktualiteter mens de pågår?

– Jeg er avhengig av at det er en blindflekk i stoffet. Jeg kan ikke justere etter folkeslag eller land der det er krig. Det var hatklimaet og debatten i Ungarn som satte det i gang. Jeg er ikke redd for at den blir uaktuell med det første. Holdninger om «de og oss» og frykten for fremmede er noe som er til stede i bølger hele tiden. Også Camilla Collett skrev om å møte en tigger på gata. Vi har fremdeles et vanvittig stort overskudd å gi av. Jeg er ikke redd for at gullreservene våre er tomme om få år. Dette er mitt motspråk mot slikt dommedagsspråk.

Tenk større

– Kjenner du på en alenefølelse?

– Den kommer jo en gang i uka. Er dette bra nok, og er noen interessert i dette? Nei, det er plass til flere stemmer som tar opp litt andre ting. Det er ikke mange bøker om dette. Det er kanskje for mange snevre romaner. «Tenk større, løft blikket, let bredere» er slagordet mitt i dag.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Han håper flere unge får nesene opp fra appene sine og går foran.

– Eller må det en krise og en oljefondtørke til? Når vi har det for godt, skriver vi kanskje mer om peiskosen, sier han.

Ingen Kristus

– Sven velger å hjelpe romanifamilien. Kan det være fordi det vil være en større jobb å hjelpe søsteren?

– Det kan du ha rett i, større i den forstand at det vil være mer innestengt og ufritt. Romanen handler også om relasjonen til foreldrene. Å velge de andre er også en protest mot foreldrene som i større grad må ta seg av sin egen datter. Han er ikke noen Kristus-figur, sier Eirik Ingebrigtsen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker