Kultur

Før sjelen sprekker

Det handler om et ekstremt ulykkelig menneske. Går det an å danse seg inn i noe slikt?

Nasjonalballetten lever tett på Ibsen akkurat nå. Det danses, det river. Ghosts (Gjengangere) ristet oss i filler i vår, nå danser Hedda Gabler og vi kan skru på en slitt frase og si at «en dans sier mer enn tusen ord». «Mer enn» kan diskuteres. Men taushet og bevegelse har kraft, den bevisste bevegelse, som får oss til å trekke ytterst på stolen. Det er noe med muskler i spenn. Hedda Gablers skjøre bitterhet og giftige estetikk er mer enn vi kan forestille oss, enn si ta inn. Balletten, det uhørte språket, er så direkte og rommet så mørkt at vi slipper ikke unna.

Har ikke noe mål

Vi sitter tett innpå Hedda Gabler & Co – hennes følelsesmessig urovekkende ritt gjennom de mørkeste landskapene i den menneskelige natur. Hun har ikke noe mål, hun er alene og hun er fanget maktesløst i et familiebur der temperaturen for lengst har trukket under null. Skal jeg synes synd på henne, om ikke annet enn bare et sekund? Vi er, tross alt, de valgene vi tar. Eller er vi ikke?

Trompet og drønn

Scenen er svart, det skulle bare mangle. Det var den ikke for fem hundre år siden, da munterheten fikst ble danset inn i livet på slottet. Unnskyld, det sa noe om livets grunnforutsetninger, da også, om enn skjult. Kunst på høyt nivå treffer, uansett. Et mesterstykke, mesterlig koreografert og regissert av Marit Moum Aune og Nils Petter Molværs mykt øde trompet og drønn har lengsel i sitt blikk. Det handler om det som er tapt, og om hvordan vi i et livs lengde går rundt og leter etter det.

Når det som romsterer i oversatt til svarte skikkelser i kjøtt og blod, skal du ha takk. Da kommer det tett på.
En spøker ikke med befridde følelser, det betyr oppgjør. Foto: Erik Berg 

Vekkeklokke og middag

Angår det meg? Hvorfor betaler jeg for å utsette meg for noe som setter meg ut av spill og finner igjen traumene mine. En slags katarsis, som gjør at en bak det svarte finner en «farlig» befrielse. For en spøker ikke med befridde følelser, det betyr oppgjør. Slik treffer Marit Moum Aunes produksjoner oss. Så igjen – trenger jeg å
 utsette meg for det, jeg som sitter i godt ekteskap med barn, vekkerklokke, middag til faste tider, tv og bilder på veggene? Jo da, la oss berøres av det som minner oss om at det mellom de gode dagene dukker opp en og annen av de vonde. Hedda er kvinnen på randen av alt. Og minner oss om hvor langt vi kan gå før sjelen sprekker. Og det gjør den.

Reir for forvirring

Hedda Gabler er en av teaterscenens sterkeste skikkelser, eller svakeste. Det hun vil, løse seg fra katastrofen, vil hun ikke, hun tør ikke. Midt oppe i dette reiret av forvirring og giftige farger danses det i fyr og flamme. Klart det virker. Antiheroinnens siste dager, det ender primitivt og uglamorøst. Vi er jo ikke der, men en hundredels flik kjenner vi vel alle. Ellers er det galt med oss.

Vi snakker om en Hedda som mer enn sannsynlig går inn i Nasjonalballettens lille samling av signalverker, skrytelista. Men denne gangen – som i Ghosts – er det ikke skrevet med romantisk skjønnskrift.

Det er heller ikke smertestillende, men kanskje antibiotisk.

LES OGSÅ: Snehvit med sprengkraft

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur