Film

– Folkeopplysningsfilmene viser et Norge som er forsvunnet

Før internett ble allemannseie, var det folkeopplysningsfilmene som loset nordmenn trygt gjennom hverdagen. Erlend Loe mener de viser et Norge som er forsvunnet.

Bilde 1 av 4

– Det interessante med disse filmene er at de vitner om et veldig homogent samfunn. Alle hadde like holdninger og bakgrunn, og avsenderen trengte ikke ta hensyn til noe annet enn at mottakeren var norsk, sier forfatter Erlend Loe.

Sammen med regissør Bent Hamer skal han diskutere folkeopplysningsfilmene, som hadde sin storhetstid på femti- og sekstitallet, på Nasjonalbiblioteket i kveld.

Folkeopplysningsfilmene var en del av allmenndannelsen, og tok for seg ulike temaer publikum skulle informeres om for å være rustet til datidens moderne samfunnsliv. Noen av filmene ble vist på skolen, andre som forfilm på kino. I tillegg kunne ulike foreninger leie dem og holde fremvisninger for medlemmene.

LES MER: Anundsen får pepper for «skrytefilm»

– Latterlig i dagens samfunn

I dag finnes det flust av veiledninger til spesifikke temaer. Lurer du for eksempel på hvordan man velger yrke eller knyter slips, er svaret bare et enkelt nettsøk unna.

– Slipsknyting er nok en sjeldnere foreteelse i dag enn det var tidligere, men dersom du har behov for å lære noe sånt kan du enkelt søke opp informasjon selv, sier Loe.

Ifølge ham finnes det fortsatt folkeopplysning, men staten er ikke like tydelig involvert som den var da Statens filmtilsyn drev storproduksjon av informasjonsfilmer.

– Tiden har gått fra det med en statlig avsender. Det har ingenting i vårt samfunn å gjøre. Se bare på Anders Anundsens film, den var jo en katastrofe, sier Loe, og sikter til justisministerens video om departementets fremgang, som vekket sterke reaksjoner i fjor sommer.

– Den slags har vi gjennomskuet for lenge siden. Vi kan ikke lenger godta en stat som forteller oss hvordan vi skal leve, det hadde blitt latterlig i dagens samfunn.

Når han ser disse filmene i dag, kjenner Loe igjen tonen fra skolebøkene han pugget på syttitallet.

– De hadde et klart budskap fra en stat som vil deg godt, men også krever at du yter litt. Det tror jeg ikke ungene som vokser opp i dag opplever, sier han.

– Medieutviklingen har gått i hundrevis av kilometer i timen fra tiden disse filmene ble laget. Jeg tror ikke vi som mennesker har utviklet oss i samme tempo, så mange av dagens femtenåringer ville kanskje satt pris på en film som viser hva en helsesøster gjør.

LES MER: Tilbake til litteraturen

Folkeopplysningsfilm om helsesøster.
Erlend Loe mener Helsesøster fra 1957 er en slags superheltfilm. Foto: Nasjonalbiblioteket

Helsesøster som superhelt

Nettopp helsesøsterens rolle er tema for en av filmene som skal vises på Nasjonalbibliotekets arrangement. Ifølge Loe er Helsesøster fra 1957 en slags superheltfilm, der det drives detektivarbeid for å finne smittekilden ved et tuberkuloseutbrudd.

En annen, Møteteknikk del 1: Møtelederen fra 1963, lærer publikum hvordan man leder møter uten å bli ufin eller miste kontroll over debatten. Den siste, Så lenge vi lever fra 1961, er ifølge Loe en slags voksenopplæringsfilm, som tar for seg de store spørsmålene om livet og alt vi mennesker kan bety for hverandre.

– Filmene vi skal snakke om er jo, i våre moderne øyne, sjarmerende, sier Loe.

– De byr på velmenende råd i et samfunn som hadde langt færre tilgjengelige informasjonskanaler. I dag har staten mange nettsider som informerer om hva du må gjøre, og for eksempel minner deg på når det er på tide å se over skatten.

LES MER: Synes folkeopplysning teller mer enn penger

Nedrent av inntrykk

– Storhetstiden til disse filmene var nok på femti- og sekstitallet, sier Jan Anders Diesen. Han er professor og filmforsker ved Høgskolen i Lillehammer, med stum- og dokumentarfilm som hovedfelt.

Ifølge ham opplyses vi fortsatt gjennom mediene, selv om informasjonskanalene har forandret seg.

– NRK driver jo med folkeopplysning, selv om man ikke kaller det dét lenger. Det er klart de påvirker og opplyser. I dag er vi nedrent av visuelle inntrykk hele tiden, og vi får mye av vår informasjon fra det som flagrer forbi på alle mulige skjermer, sier Diesen.

LES MER: Folkeopplyseren som ble glemt

Stillbilde fra filmen Møteteknikk 1: Møtelederen
Møteteknikk del 1: Møtelederen fra 1963, lærer publikum hvordan man leder møter uten å bli ufin eller miste
kontroll over debatten. Foto: Nasjonalbiblioteket

Sausekoking i sanntid

– Det var stor forskjell i kvalitet mellom de ulike filmene. Flere byråer fungerte som filmutdanning for flere unge regissører, sier Diesen, og nevner Arne Skouen som eksempel.

– Andre filmer var ikke like gode. I «Hvit saus 1» og oppfølgeren «Hvit saus 2», har en kasserolle og en visp hver sin hovedrolle. Her får man se hvordan saus skal kokes i sanntid. Det tar fire minutter å lage hvit saus, og det er ikke spesielt spennende å se på, humrer Diesen.

Han forteller at filmene hadde en tydelig oppskrift på hvordan ting skulle gjøres.

– En del av filmene var veldig nyttige, og ble godt mottatt av publikum. Samtidig opplevdes jo mange av dem som veldig belærende. Da vi så dem på skolen var det ikke alle som var like spennende, men det var stas med filmdag uansett.

LES MER: Vil skape nytt marked for kristen film

Ikke ovenfra og ned

Erlend Loes forfatterskap er krydret av flere figurer som sliter med å tilpasse seg den urbane hverdagen, men selv har han ikke bevisst forsøkt å bedrive folkeopplysning i bøkene.

– Jeg opplever ikke at tonen i mine bøker er preget av en «ovenfra og ned»-holdning, slik man ser i disse filmene som skal fortelle publikum noe de selv ikke forstår, sier Loe.

– Det er sikkert mulig å tolke mine bøker som uttrykk for et moralsk budskap, men jeg håper leserne velger å la være.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film