Flytende grenser på Ultima

– Vi har fått veldig positive 
reaksjoner på å plassere en samtidsfestival i et aktuelt politisk perspektiv. Men dette er en kompleks problemstilling der det ikke finnes enkle løsninger, sier Thorbjørn Tønder Hansen.

Han er direktør og kunstnerisk leder for Ultima-festivalen. Årets festival er hans første, og nå ønsker han å utvide ideen om hva en samtidsfestival kan være. Derfor har han satt «Migration – People and Music in Flux» som tema for årets festival.

«Festivalprosjekt»

Hansen forteller at migrasjonstemaet kommer til uttrykk på ulike måter: gjennom kunstverk som tar opp politisk forfølgelse, gjennom «musikalsk migrasjon» der komponister beveger seg mellom ulike sjangre, og med workshops som fremmer musikalsk samarbeid på tvers av kultur og 
etnisitet.

– Noen av de kunstneriske produksjonene behandler dette politisk på en direkte måte, som for eksempel Kurt Schwitters Ursonate fremført av den sørafrikanske kunstneren William Kentridge, og Lasse Thoresens verk for Nordic Voices, sier Hansen.

– I sommer skrev Vårt Land om hvordan slike prosjekter som blander kunst og politikk noen ganger oppleves som tvangspreget for musikerne. Hva tenker du om det?

– Disse verkstedene står selvsagt i fare for å bli et «festivalprosjekt» heller enn et musikalsk prosjekt. Det er noe vi er oppmerksomme på. Samtidig har det vært stor interesse fra musikere, og mange har ønsket å delta. Man må tenke sammen om disse problemstillingene, og forstå at det er et langvarig arbeid, sier Hansen.

Pengegrenser

Til åpningen torsdag 13. september hadde festivalen bestilt kunstinstallasjonen «It’s all for nothing» av Marie Skeie. Skeie har jobbet med politiske temaer i flere av verkene sine, og skulpturen var en kommentar til migrasjonsdebatten. Installasjonen var laget av kronestykker formet som et Schengen-kart. Til sammen bestod den av 9.600 kronestykker, en sum som referer til at det i 2017 kostet om lag 1.000 euro å bli smuglet over en europeisk grense.

– Installasjonen handler om hvordan vi militariserer yttergrensene til Schengen for å hindre migranter å komme inn. Vi bruker mer og mer penger på sikkerhet og kontroll, og EUs Frontex-program har jo som formål å forhindre folk fra å komme til Europa. Det blir spennende å se hva som vil skje med Europa fremover: Hva ønsker vi med grensene våre? Hvordan vil det se ut i fremtiden? spør Skeie.

«It’s all for nothing» ble utstilt bak rådhuset i Oslo torsdag kveld. Men de som ønsker å gå til Fridtjof Nansens plass for å se hvordan Europa ser ut på Skeies kart, går forgjeves. Natt til fredag forsvant alle myntene, og nå er det igjen bare naken brostein bak det høye, røde mursteinsbygget.

– Folk har plukket opp myntene og tatt dem i bruk. Slik beveger de seg inn i pengesystemet igjen, sier Skeie.

Hun er opptatt av hvordan penger og grenser spiller sammen, og forteller at installasjonen spiller på denne dynamikken.

– Jeg håper at det kan få oss til å tenke på hvordan vi skal forholde oss til de grensene vi har i dag. Vi som bor i Norge kan reise mye rundt i verden, men virkeligheten er annerledes for alle dem som har andre identifikasjonspapirer. Jeg har opplevd at den frie flyten over grensene gjelder for meg med mitt norske pass, men ikke nødvendigvis for menneskene rundt meg, sier Skeie.

Speil av toner

I programteksten til årets festival skriver Rob Young om kunst og migrasjon: «Når det kjente gjennomtrenges av noe fremmed, kan ingenting forbli det samme. Dette er et uunngåelig faktum om innvandring, og det gjelder i like stor grad for kunst og kultur». Direktør Thorbjørn Tønder Hansen synes det er viktig å bygge broer mellom kunstmusikken og «resten av samfunnet».

– Som samtidsmusikkfestival er vi forpliktet til å avspeile verden omkring oss. Vi skal ikke bare presentere samtidsmusikk i et vesteuropeisk perspektiv. Ultima skal også avspeile det samfunnet og den kulturen som er omkring oss. Neste års hovedtema vil ha en annen overskrift, men det vil være en overskrift som kan romme arbeidet med migrasjon, sier festivaldirektør Hansen.

Han forteller at årets program spenner fra smalt til gjenkjennelig, med både Carmen Villain og Oslo-filharmonien på scenen.

– Vårt kunstneriske mandat er å gi publikum en bred tilgang til samtidsmusikken – det skal vi fortsatt gjøre. Samtidig kan vi godt jobbe med å bryte grensene mellom samtidsmusikken og resten av samfunnet, slik at festivalen inkluderer mer musikalsk og etnisk mangfoldighet både blant musikere, komponister og publikum. Det er noe jeg har lyst til å jobbe med i årene som kommer, sier Hansen.