Finner trøst i triste sanger

Albumet Go Dig My Grave er et samarbeid med Giovanna Pessi, som Susanna Wallumrød også samarbeidet med på albumet If Grief Could Wait fra 2011, som var en samling med låter av Henry Purcells kirke- og teatermusikk fra 1700-tallet, to Leonard Cohen-sanger, en Nick Drake-låt, og Susannas egne låter. Det var et album med mye ensomhet og trishet. På det nye albumet går Wallumrød enda lenger inn i tragedien og desperasjonen, helt inn i døden.

– Døden er det eneste vi mennesker har felles, vårt siste hvile­sted. Selv om noen tror på noe mer, så er dét for mange veldig abstrakt, sier 38-åringen.

Direkte historier

Etter å ha saumfart hyller med gamle og brukte vinylskiver i Los Angeles i fjor, fant hun flere eldre amerikanske og engelske folk-utgivelser fulle av glimrende musikk og tilsvarende alvorsfylte tekster. Flere på det amerikanske selskapet Folkways som har spesialisert seg på tradisjonsmusikk.

– Det er musikk fulle av historier, formidlet på en direkte måte. Én plate jeg fant, var Elizabeth Cottons «Freight Train». En annen var et Jean Richie-album, med det som ble tittellåten, «Go Dig My Grave». Da jeg hørte det triste og tragiske i disse sangen, visste jeg med en gang jeg ville synge dem.

Kontrast

At plata avsluttes med Lou Reeds «A Perfect Day», bringer et lys, i hvert fall en viss optimisme, inn i det ellers så mørke landskapet. Det gjør også bildet av Susanna som følger med utgivelsen; i hvit silke og lys bakgrunn, til forveksling lik et tradisjonelt engleportrett.

– Jeg ønsket å ha en kontrast til alt det mørke. Heller ikke døden, som det handler mye om på plata, er nødvendigvis noe å frykte. Det lyse og håpefulle var også tilstede på flere av de gamle folk-LP-ene jeg ble inspirert av, for å takle det ofte tøffe livet man levde på den tiden.

– Bruker du også musikken for å takle utfordringer?

– Ja, det gjør jeg. Jeg er tiltrukket av triste sanger, og hvordan folk til alle tider har brukt 
musikk, sanger, og det å synge for å takle tøffe perioder. Selv om jeg slik sett ikke er like utsatt som som flere av de gamle gamle blues, spirituals, og folk-sangerne var, så er den trøstende effekten i sangene for meg én av musikkens funksjoner.

LES OGSÅ: Noe av det mest rystende med å gi fra seg en tro, er å innse at det ikke finnes svar på livets store spørsmål, synes Susanna Wallumrød.

Sterke krefter

Flere av sangene
handler om kjærlighet av den vonde og smertefulle sorten, ofte knyttet til å bli sviktet og forlatt.

– Det ligger en utrolig kraft i følelsene våre. Hos noen kan det å miste noen utløse så sterke krefter at de får lyst til å avslutte livet av den grunn. Dette synger jeg om: Eksistensiell fortvilelse og musikalsk skjønnhet kan gå hånd i hånd.

– Er den alvorstunge tematikken også en reaksjon på den fremdeles ofte overfladiske pop-musikken?

– For meg er i hvert fall de mest interessante sangene de som har et alvor i seg. Det har ikke nødvendigvis med sjanger å gjøre, mer med stemningen i musikken. Jeg har tolket låter av alt fra AC/DC og Thin Lizzy til Dolly Parton og Leonard Cohen, som jeg har tatt inn i mitt musikalske univers.

Evig reise

Sammen med brødrene Christian og Fredrik, som også er jazzmusikere på høyt
internasjonalt nivå, vokste Susanna Wallumrød opp i en aktiv menighetsfamilie i Kongsberg. I fjor holdt hun konsert i Kongsberg kirke under byens jazzfestival. Når det gjelder kristentroen hun vokste opp med, så forteller hun at hun senere i livet har vært på en lang reise for å prøve å finne ut av eksistensielle spørsmål på egenhånd.

– Jeg vokste opp med å høre hvordan ting er. Senere har jeg ikke tatt dette for gitt. Å finne ut av livet, døden og troen, virker som en evig reise.