Finner trøst i musikken og i kirken

Det er en lavmælt Bendik Hofseth som stiller til intervju. Livets alvor har rykket så nært, etter at hun som ga ham livet ble borte.­ Etter at tiden i studio under innspillingen av det nye albumet Atonement, var fylt med alvor og ettertanke ikke bare i musikken, men også i det som ble sagt mellom musikerne.

– Musikken kan ikke bringe mor tilbake, og heller ikke fjerne­ sorgen. Men den hjelper meg med å forsone meg med døden og tapet, og å komme videre i livet. For meg har musikken alltid vært et tilflukssted; et ufarlig og ladet rom, hvor jeg kan lukke døra, men likevel er det et sted hvor jeg skjønner at jeg ikke kan kontrollere tilværelsen. Det er til og med et rom hvor jeg kan føle takknemlighet midt i sorgen, for livet foreldrene mine har gitt meg, sier Hofseth.

Spirituell

Sangen «Shadow Sight» handler om dét. I det musikalske er det følelsene mer enn intellektet som styrer ham.

– I musikken finnes også en åndelig tilstedværelse, jeg velger å kalle det spiritualitet, som berører meg og gir meg styrke.

Da vi snakket med musikeren i 2016, fortalte han om sitt lidenskapelige forhold til Søren Kierkegaard. Allerede på gymnaset leste han Enten eller, og siden har han pløyd gjennom alt den danske filosofen har skrevet.

Kierkegaard har ikke minst vært god å ha i tider med død og sykdom i nære relasjoner.

– Det gjelder både det spirituelle og det menneskelige. Jeg har også skjønt at det jeg formidler av dette musikalsk, trenger en «menighet», et publikum.

LES OGSÅ: – Maten og musikken former oss

Berøringsangst

Låten «I Owe You» handler for Hofseth om å leve med at ting faller fra hverandre.

– Selv om sorg og tap av mennesker som står en nær, angår alle mennesker, har jeg inntrykk av det ofte er dårlige vilkår for å dvele ved det, og dele det, i vår norske omgangsform.

Bendik Hofseth har inntrykk av at idealiseringen av ungdommelighet overskygger nesten alt.

– Det skaper en berøringsangst til det egentlige, for eksempel ­døden, som er det mest allmenne av alt.

Selv om han kan berøre dette i musikken, har han også erfart at han trenger et mer konkret «hjem» for det.

– Derfor har jeg stor glede og nytte av å gå i Nordberg kirke i Oslo. Presten, Egil Stray Nordberg, har formidlet både tro og liv på en måte som har vært viktig for meg. Selv greier jeg ikke å forstå Gud – det blir for komplekst for meg. Likevel føler jeg meg hjemme i kirken, sier Hofseth.

Kamp for livet

Hans nære venn og medmusikant Paolo Vinaccias kamp mot en dødelig sykdom, har gjort et sterkt inntrykk på ham.

– Han kjemper så hardt – for livet og for å kunne fortsette å spille så lenge som mulig. Han er heller ikke redd for å snakke om det; kampen for livet, gudstroen og døden. Innspillingen av det nye albumet har handlet om mye mer enn å spille inn nye låter.

LES INTERVJU MED VINACCIA: Dødssyk mirakelmusiker vil vekke oss

Berømmelse uviktig

Hofseth fikk grunnutdanningen sin i de norske bandene Chipahua og The Heavy Gentlemen, sammen med blant andre Knut Reiersrud.

Etter å ha tatt musikkutdanning i USA, spilte han i det amerikanske jazzbandet Steps Ahead fra 1987–1992, hvor han erstattet verdensstjernen Michael Brecker.

Et stort multinasjonalt plateselskap mente Hofseth kunne bli den nye Sting. De var villig til å satse store summer på ham. Men musikeren fra Lørenskog valgte i stedet å jobbe videre på grasrotnivå i Norge, med musikere og artister innenfor forskjellige sjangere.

– Berømmelse har aldri betydd noe for meg. Det som teller er at folk ønsker å høre musikken min, på konserter og på plater.