Finner Bjørnstjerne Bjørnsons kampånd

Av Norges tre Nobelprisvinnere i litteratur, er Bjørnstjerne Bjørnson kanskje den minst leste. I sin samtid ble han lest, spilt og diskutert over hele Europa. Selv i jubileumsåret 2010 var det ingen av de store teatrene som satte opp et stykke av Bjørnson. I et halvt århundre har det vært Bjørnson-pause, inntil det buldret til fra 2009–2013 med Edvard Hoems firebindsbiografi. I løpet av det siste tiåret er det så kommet flere bøker om dikterhøvdingen.

Anbefalinger

For fem år siden kom Erik Bjerck Hagens bok om Bjørnsons glemte kvaliteter. «Genuint gripende, rystende, lattervekkende, spenningsskapende» var noen av anbefalingene han ga. I fjor kom Frode Helmich Pedersens bok der han viser hvor «friske og skarpe» Bjørnsons samtidsskuespill fremdeles er. Han trekker fram det ureine, det idealistiske, det agitatoriske, det antielitære, det aktivistiske, det tendensiøse og det reformistiske som gjorde at Bjørnson møtte langt større motstand enn Henrik Ibsen gjorde.

Pedersen peker dessuten på at Bjørnson «blandet det skjønne og det heslige, det høystemte og det hverdagslige, det sømmelige og det usømmelige, det konsentrerte og det utflytende, det alvorlige og det komiske, det sentimentale og det heroiske».

– Hele tiden var Bjørnson en omstridt og utskjelt figur, og da først og fremst fordi han hele tiden blandet seg opp i ting, ville intervenere, iverksette reformer, få folk til å tenke annerledes, skriver Pedersen.

Vågemot

Hvordan lever dette bjørnsonske i dag? Therese Tungen (41) er vinner av årets Bjørnsonstipend, som hun mottok på Bjørnsonfestivalen i Molde i går. Hun innrømmer at hun har tenkt foruroligende lite på Bjørnstjerne Bjørnson.

– Jeg tror ikke du finner igjen en Bjørnson-skikkelse i dag, sier hun.

På spørsmål om hva hun likevel ser av Bjørnson-spor i litteraturen, er det lettere for henne å peke ut i skjønnlitteraturens grenseland mot det dokumentariske.

– Der finner du det å kjempe for en sak og stå på meningene sine, mot tidsånden og hva andre mener er viktig - slik Bjørnson gjorde, sier Tungen.

Et sterkt eksempel finner hun i Olaug Nilsens roman Tung tids tale.

– Den er dokumentarisk forankret i hvor tungt det er for familien å leve med et autistisk barn. Det handler konkret om kampen for at barnet skal bli sett og få den støtten han og familien trenger, sier Tungen.

Et annet eksempel er Går du nå, er du ikke lenger min datter av Anne Bitsch. Det er hennes personlige fortelling om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mamma.

– I de subjektive bøkene finner jeg en kampånd som jeg kjenner igjen hos Bjørnson.

Lyrikeren Knut Ødegård sier han formulerte «den bjørnsonske impuls» da han grunnla Bjørnsonfestivalen i 1992.

– Da tenkte jeg på en legering av modig og gjerne upopulært engasjement for de svakeste og mest forfulgte – og av den store diktekunst. I dagens norske litteratur har vi noen som er bjørnsonske, for eksempel i sitt forsvar for retten til å bli født og i sitt forsvar for de som er annerledes. Jeg tenker for eksempel på Thorvald Steens romaner - der han nettopp klarer å forene diktekunst med sviende angrep på det vi gjerne kaller «sorteringssamfunnet», sier Ødegård.

Hamsun-spøkelse

Erik Bjerck Hagen er professor i allmenn ­litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hans begeistring for Bjørnson er allerede nevnt. Til sin glede ser han en voksende interesse for Bjørnson blant ­universitetskolleger.

– Men dagens forfattere leser ham neppe. Bjørnson er nok ukjent for folk under 60 år, frykter professoren.

Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson er de ruvende skikkelsene som fortsatt er rollemodellene for en dikterhøvding med en samfunnsengasjert og moralsk røst.

– Det var Knut Hamsun som ødela den rollen. Han skjemmet seg ut i sitt forsøk på å ville være dikterhøvding. Det vaksinert mange etterkrigsforfattere mot å innta den rollen, mener Bjerck Hagen.

Som Therese Tungen tror også Hagen at det er vanskeligere å innta den rolle i dag å skulle ligge forut for og tolke sin tid.

– Det var en selvfølgelig rolle for Bjørnson. «Å sette problemer under debatt», som Georg Brandes sa, er mye vanskeligere i dag, mener Hagen.

Moralsk røst

Han peker likevel på Vigdis Hjorth som et eksempel.

– Å stå fram som en moralsk røst er noe av hennes ambisjon i hennes senere romaner. Karl Ove Knausgård tolker også sin tid og står fram med en viss refsende og profetisk positur av og til, sier professoren.

At det er vanskeligere å innta rollen i dag skyldes ikke bare forfattere, men også tiden. Der er Bjerck Hagen enig med Tungen.

– Bjørnsons kvaliteter og ambisjonsnivå er likevel noe man bør studere og ha som inspirasjon. Både dramatikken og prosaen hans er lys levende, men det er så få som vet om det, sier han.