Er Polanskis film om Dreyfus-saken egentlig et selvforsvar?

I sluttminuttene av fjorårets suverene Once upon a time…In Hollywood har Leonardo Di Caprios rollefigur forhindret filmbyens mørkeste øyeblikk: Drapene på høygravide Sharon Tate og hennes venner, utført av medlemmer av Charles Mansons kult. Det kan se ut som om heltedåden åpner sårt tiltrengte karrieremuligheter for ham, at et samarbeid med Tates mann, filmregissøren Roman Polanski er i emning.

Nye bølger

Den bevisst hollywoodske omskrivingen av historien sier mye om Polanskis status som regissør sent på 1960-tallet. Etter å ha skapt filmhistorie hjemme i Polen med storsuksessen Kniven i vannet (1962), og stått for noen av den franske nybølgens viktigste titler i årene senere, var den jødisk-fransk-polske filmkunstneren Hollywoods heteste navn. En av grunnene var den banebrytende psykologiske skrekkfilmen Rosemary's Baby (1968), en inneklemt og paranoid opplevelse med sterke feministiske undertoner.

Selvbiografisk holocaustdrama

Året etter ble ektefellen drept, og utover 1970-tallet fortsatte Polanski å skape moderne klassikere, som Chinatown (1974) og Leieboeren (1976). Sistnevnte skulle bli hans endelige verk i USA. I 1978 rømte han landet etter å ha blitt tiltalt for voldtekt av en 13-åring i boligen til Jack Nicholson. Siden da har Frankrike vært basen for filmproduksjonen, som blant annet omfatter Pianisten (2001), et holocaustdrama som trekker veksler på Polanski-familiens opplevelser under andre verdenskrig.

Filmen vant Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste regi, en pris Harrison Ford mottok på vegne av filmskaperen, som risikerer femti års fengsel hvis han viser seg på amerikansk jord.

LES OGSÅ: Charles Manson skapte en religiøs drapskult, og ble et popkulturelt ikon

Jeg anklager!

I 1894 ble den jødiske artillerioffiseren Alfred Dreyfus dømt for høyforræderi og forvist til soning på Djeveløya vest for Brasil. To år senere kom bevis for Dreyfus’ uskyld for dagen, bevis Frankrikes høystrangerende militære gjorde mye for å skjule. I 1898 sørget den populære forfatteren Emil Zola for at mislighetene fikk internasjonal oppmerksomhet da en forsvarstekst med den etter hvert berømte overskriften «J’ accuse» ble trykket på forsiden av avisen L’Aurore.

Trippel skandale

Det er kanskje bare naturlig at det oppstår høy temperatur når Frankrikes mest kontroversielle regissør har laget film av landets største nasjonale skandale.

J' Accuse, som den heter på originalspråket, har blitt møtt med boikottaksjoner, distribusjons-nekt i USA og aksjonist-blokader foran franske kinoer. Det skapte støy da den ble nominert til 12 Cesar-priser, og da den mottok utmerkelse for beste regi, forlot flere filmskapere Frankrikes viktigste prisutdeling.

Når filmen omhandler justismord og renvasking, er det vanskeligere å skille det fra dens omstridt skaper.

LES OGSÅ: First Reformed med Ethan Hawke viser en prest i åndelig sammenbrudd og en verden mennesker er i ferd med å ødelegge

Briljant og mettet

Filmen følger den senere generalen Georges Picquart, en systemtro offiser som etter Dreyfus-dommen oppdager at det fremdeles leveres franske statshemmeligheter til Tyskland. Å bringe sannheten om Dreyfus’ uskyld til overflaten blir et høyt spill hvori Picquart trues på både ære og livet.

Polanski følger det rettferdighetssøkende rettssalsdramaets konvensjoner på briljant vis, her er ingen overraskelser, og det er noe tilfredsstillende i å følge den forutsigbare handlingen. Det sier mye om 86-åringens evne som filmskaper at enhver kamerainnstilling, ethvert klipp og enhver replikk føles mettet, fullt av mening. Han nærmest kjærtegner detaljene: Fra knirkingen i en dør som lukkes til ekkoet av offiserstøvler over kasernegulv, til ørsmå ansiktsuttrykk-nyanser under uniformsluen. Disse stemningsskaperne er effektive til å fortelle en historie om maktmisbruk, korrupsjon, antisemittisme og den underordnedes kamp mot systemet.

Tidløs?

Rollene besettes av veletablerte franske stjerner, blant annet hans egen kone, Emmanuelle Seigner. Alt ved En offiser og spion er gammeldags og tradisjonelt, i ordenes mest solide og slitesterke forstand.

Er den også en beskrivelse av Polanskis egen situasjon slik han selv oppfatter den? Mener han seg utsatt for justismord og antisemittisme? I filmens pressenotater uttaler han at han ønsker å tematisere økt rasisme i samfunnet. Han mener seg også utsatt for en heksejakt som ble innledet av pressen allerede i kjølvannet av drapet på Sharon Tate og avfeier alle voldtektsanklager (det er flere) som «absurde».

Da En offiser og spion hadde premiere under fjorårets Venezia-festival, understreket festivalsjefen viktigheten av å skille opphavsperson fra verk. Ettertiden vil vise om det er mulig, men gitt filmens soliditet, tidløse stil og allmenngyldige budskap, tyder mye på at det er kunstnerskapet mer enn kunstneren som vil bli diskutert om en hundreårs tid.

---

Fakta:

---