Ungdommens glade råskap

Det er ikke slik at drabantbyen er underrepresentert i norsk filmhistorie. Med Støv på hjernen (1959) og Sønner av Norge-filmene (1961 og 1962) skapte Øyvind Vennerød optimistiske samlivskomedier som kommenterte etterkrigsvelstanden. Drabantbyen ble, som støvsugeren og bilen, sett på som et fremskritt, noe som gjorde livet mer behagelig og harmonisk.

Fremmedgjørende

Da Vennerøds sønn Petter regidebuterte sammen med Sven Wam i 1976, fremstod blokkene på Bogerud som golde og umenneskelige, som et sted ment for sanseløse robot-konsumenter. Lasse og Geir, om to rebeller som ikke passer inn i denne steinørkenen, satte en ny standard for hvordan blokkbebyggelse beskrives på film. Man kjenner igjen stemningen i Jens Liens og Nicolai Frobenius Rykkin-skildring fra 2011, ironisk oppkalt etter Sønner av Norge-serien.

Og i litteraturen: Livet på Romsås er prinsipielt uforståelig, uttrykte en Dag Solstad-hovedperson i 1984. Mens Ingvar Ambjørnsen lot den psykisk syke Elling forgå i et høyhus da vi først ble kjent med ham.

I filmen om ham er blokkene lagt til Ammerud, der også hovedpersonen i drama-skrekkfilmen Thelma (2017) bor. Fjorårets mesterlige Barn hadde handling fra rekke- og høyhus på Haugerud. Den mest isolerte personen bor i blokk.

LES OGSÅ: Vårt Lands anmeldelse av Skarangers debutroman: En særpreget debut

Livlig og kaotisk

I Maria Navarro Skarangers debutroman Alle utlendinger har lukka gardiner (2015), fremstilles drabantbyen som et livlig boområde. Og i Ingvild Søderlinds prisbelønte kortfilm Jenny (2010) trer betongen på Holmlia frem som hemmelighetsfull og mystisk. Når Skarangers semi-selvbiografiske verk nå fortelles i levende bilder, synes Søderlind som en opplagt forvalter av materialet.

Søderlinds og Skarangers Romsås er boblende kaotisk, men ikke «prinsipielt uforståelig». Skolen er en verden i miniatyr, den chilensk-norske hovedpersonen Mariana navigerer seg nokså selvsikkert gjennom myriader av språklige og kulturelle koder. Filmen handler om noe så tradisjonelt som ungdommelig forelskelse og å finne seg selv, men er mer beskrivende enn plott-drevet. Dermed fremstår den nyskapende, man sitter aldri i kinosalen og gjetter seg til handlingen videre. Alle utlendinger har lukka gardiner holder oss i øyeblikkene

Befriende

Kamera glir beundrende over pene og uttrykksfulle ungdommer. Søderlind lar det lyse i øynene deres, refleksjoner fra sosiale medier-skjermer har sjelden vært vakrere. Vi er med på fresk jenteprat i en minnestund i gymsalen, på familiegnisninger i furukjøkkenet, på 17. mai-feiring i sentrum og dansenumre i skogkanten. Alt med et pubertalt, sexfiksert bakteppe som aldri utsettes for voksne pekefingre.

Filmens styrke ligger i beskrivelsen av ungdommens glade råskap, og i en hovedperson som ofte er alt annet enn sympatisk. Det er befriende å slippe forutsigbarheter om kulturforskjeller, voksesmerter og strenge foreldre. Og i et mediebilde der flerkulturelle bydeler gjerne fremstilles som krigssoner, er det betimelig med denne levende felleskaps-skildringen og de utsøkte bildene av t-banetunnelen, Joker-butikken og skogen på Romsås. Slik slekter filmen mer på Støv på hjernen og den originale Sønner av Norge enn av de senere drabant-dystopiene.

LES OGSÅ: I den vanskelege andreboka går Skaranger med opne auge langt inn i ein vanskeleg tematikk: Sjølvmordet

Varme

Alle utlendinger… føyer seg inn i en positiv trend med gode norske ungdomsfilmer, sammen med fjorårets Psychobitch og Disco. Romsås-historien har betydelig bedre humør og er intuitivt skildret, i øyehøyde med kidsa. Den glade stemningen underslår imidlertid ikke tilværelsens alvorligere sider, vi er innom væpnet konflikt i Afghanistan, flyktninger, og barns opplevelse av krig.

Den ungdommelige, sexfikserte råskapen sender ofte tankene til klassikere som American Pie, en film med mer inderlighet og menneskelighet enn sitt rykte. Alle utlendinger… har en sterk omsorg for sine hovedpersoner og er fortalt med en smittende varme, uten at den føles tannløs eller standardisert. Slik plasserer den seg umiddelbart på øverste hylle av norsk filmhistories ypperste ungdomsfilmer. Så får man heller tilgi vekslende troverdighet i leveringen av kebabnorsk-replikkene.