Skremmende om geriljakrigen i Colombia

Filmfestivalen i Tromsø viste nylig Valley of Souls som tar oss tilbake til 2002 da en fisker oppdager at en paramilitær gruppe har drept hans to voksne sønner.

De paramilitære utstedte forbud mot å søke etter lik i elvevannet; likevel drar fiskeren av sted for å finne sine døde sønner slik at han kan gi dem en verdig begravelse.

Det er en rystende film om hvordan Colombia ble rammet av de paramilitæres vold, men den viser også at godhjertede mennesker ville hjelpe den som trengte det.

Monos

Den nå kinoaktuelle Monos tar for seg en geriljagruppe på åtte unge. Først gjemmer de seg i en forfallen bunker oppe i de kolombianske fjellene etter at de har tatt en amerikansk lege til fange. Midtveis i filmen beordres de med gisselet ned i den fuktige jungelen der elvene renner strie.

Medlemmene er guttene Ulv, Hund, Boom Boom, Plattfot og Smurf pluss en sart, androgyn gutt, ironisk nok kalt Rambo (betagende spilt av Sofia Buenaventura), samt jentene Lady og Svensken. Gruppen heter Monos og jobber for Organisasjonen. De inspiseres jevnlig av Budbringeren, en kortvokst, veltrent mann som tukter dem med hard eksersis og trussel om avstraffelse hvis de ikke følger vedtatte regler.

En dag gir han dem ei ku som de kan få melk fra. Den får Ulv beskjed om å passe godt på. Akk, det går ikke så bra, kan jeg røpe.

LES OGSÅ: Da Colombias president Juan Manuel Santos vant fredsprisen, fulgte en dansk fotograf ham på vegne av Nobels Fredssenter. Se bildene her

Ennå ikke voksne

Vi får ikke vite hvorfor tenåringene har blitt geriljasoldater. Regissør og manusforfatter Alejandro Landes er mer opptatt av å skildre hva det gjør med dem: Hvilken forrående virkning har krigertilværelsen på mennesker som er mer barn enn voksne? Hvordan takler guttene å rivalisere om makten og om jentene? Hva skjer når de ikke oppfyller Budbringerens regler – holder de sammen eller tyster de på hverandre? Hvordan straffes den som har gjort en feil?

Fysisk trening på dagtid i fjellheimen veksler med utagerende festing rundt bålet nattestid. Det siste får fatale følger. Landes blander øyeblikk der de åtte ungdommene tøyser og ler, danser og drikker, kysser og elsker. Slik velter to urkrefter fram og filtres i hverandre: Aggresjon og seksuelt begjær.

Scenene er mesterlig filmet, akkompagnert av en medrivende, men skremmende hard musikk og spektakulære tagninger av landskap og skyer. Stadige nærbilder av tåke og gjørme, lav og mose, blod og svette, mygg og møkk gjør at vi føler hvor krevende livet som geriljakriger i vill natur er.

Gisselet

At legen Sara Watson (ypperlig spilt av Julianne Nicholson) ikke trives i fangenskap hos Monos, er åpenbart. Det er bare så vanvittig vanskelig å rømme. Jeg sier ikke mer.

Ved å plassere den middelaldrende kvinnen i de unges varetekt – hun kunne vært moren deres – får regissøren fram hvor umodne de er og hvor brutale de blir i pressede situasjoner.

– Det er din skyld at vi er her, hveser Svensken mens hun vokter fangen med en maskinpistol.

– Har du drept noen før? spør legen og får et skrekkslagent blikk til svar. Det Svensken drømmer om, er å få danse på TV, milevis unna det uglamorøse livet i fjellet.

Idet bunkeren der de sitter, blir truffet av en granat, må gisselet trøste sin fangevokter som nesten ble skadet i angrepet. Svensken avslører sitt behov for ømhet og omsorg ved å legge seg inntil legen og kysse henne intenst på halsen. Men da fangen brått trekker seg unna, skifter jenta til en hånende latter.

LES OGSÅ: Å få slutt på en mer enn 50 år lang krig som har kostet minst 220.000 colombianere livet, er selvsagt verd å belønnes med verdens gjeveste fredspris

Banditter

Regissør Landes idylliserer overhodet ikke livet i Monos. Er dere soldater eller banditter? spør Budbringeren på deres nye tilholdssted i jungelen. Hans lederstil består i å herse med dem, en metode som nå ender i baksnakking og alles kamp mot alle.

Det er en strategisk tabbe av Budbringeren. Landes vrir tommeskruen til og viser hvordan gjengen løsriver seg fra Organisasjonen og blir en ustyrlig gjøkunge.

Snart oppfører de seg som banditter mot beboerne i nabolaget. Dette er innbyggere som livnærer seg ved elva og lever anstendige liv. I et glimt fra stua til en trebarnsfamilie møter vi mennesker som lytter til Beethoven og ser et TV-program om ungdom som arbeider på en fabrikk der det lages godteri. Kontrasten til geriljagruppens voldelige atferd kunne ikke vært større.

Mot slutten slår fasaden i Monos sprekker, til tross for at gruppelederen sier at ingen gråter her, det er bare sentimentalitet. Flere, inkludert gisselet, flykter, noe som setter i gang en halsløs jakt fra de i gjengen som ennå holder ut.

Hvem av de åtte pluss legen som dør og hvem som overlever den meningsløse kampen, skal ikke røpes. Sikkert er at tøff-i-trynet-holdningen som preget de unge oppe på fjellet, ender i fortvilelse og tårer nede i jungelen idet siste bilde ruller over lerretet.