Film

Messiah er et interessant tankeeksperiment, men oppleves motivert av det religiøses salgbarhet

En karismatisk og gåtefull velgjører leder flyktninger fra Syria til Israel og tar raskt en posisjon i det globale maktsentrum i Washington. Er han en frelser eller en sjarlatan?

Einar Aarvig

kultur@vl.no

Mye tyder på at Netflix ser forretningspotensialet i det som tidligere var regnet som «sensitive emner» med dertil lav representasjon i TV-underholdning: Politikk og religion. I fjor høst viste dokumentarserien The Family frem et mektig kristent nettverk med forgreninger dypt inn i partier og statsapparat i USA. Organisasjonens leder tilkjennegir beundring for Hitler, Pol Pot og mafiaen, og serien ­viser ham, oppsiktsvekkende nok, på vei ut av audiens i det norske Slottet. Det kommer også for dagen at han har tall­rike norske politiske samarbeidspartnere, enkelte med upassende oppførsel. At dokumentaren ikke vakte mer oppstuss i Norge, sier litt om hvor vanskelig det er å trenge gjennom lydmuren i dagens multimediale støy. Det har aldri vært produsert mer levende bilder, og det har aldri vært vanskeligere å få oppmerksomhet for hvert enkelt prosjekt.

Jesus som merkevare

Den vanligste måten å overkomme denne hindringen, er å ta utgangspunktet i fenomener publikum kjenner fra før, se bare på alle merkevarefilmene i kino­programmet. Og når det dukker opp en mulig frelser på en verdenspolitisk arena i Messiah, er det lett å se for seg fornøyd nikking i Netflix-styrerommet: «Ja, folk er opptatt av politikk og religion i vårt polariserte samfunn. Veldig fint hvis frelserens utseende ligger tett på populære gjengivelser av Jesus Kristus.»

Nybalsamert

Han viser seg først for krigsherjede palestinske flyktninger i Damaskus. Tennene er skinnende hvite, kjevepartiet og kinnbena er velproporsjonerte,­ det lange håret er nybalsamert. Men det mest påfallende med belgisk-tunisiske­ Mehdi Dehbis gestaltning av skikkelsen er blikket: Behersket, gåtefullt, allvitende. På bibelsk vis leder han 2.000 mennesker gjennom ørkenen og til Israels grense, hvor de blir holdt tilbake av grensemyndighetene. Hva nå?

Klippemoskeen og Texas

Under­veis har han, nokså bokstavelig havnet på radaren til amerikansk etterretning. CIA-agenten Eva Geller (Michelle Monaghan) mener han kan vise seg som en farlig oppvigler, en lederskikkelse av Bin Laden-støpning. Selv sliter hun med sorg, mild ­alkoholisme og det som kan være alvorlig sykdom. Hun døyver smertene med å følge «frelseren» på avstand, hvordan han leker katt og mus med israelsk sikkerhetstjeneste, utfører ­mirakler utenfor Klippemoskeen i Jerusalem før han manifesterer seg på et jorde i Texas og redder liv under en orkan. Massiv medieoppmerksomhet får ham etter hvert til verdenspolitikkens øverste korridorer i Washington. Globale uroligheter følger, med opptøyer og russisk militær tilspenning.

Kryptisk

Det mest interessante med Messiah er tankeeksperimentet: Hvordan ville verdens jøder, kristne og muslimer ­reagert når profetier om en frelser­ synes å ha blitt virkeliggjorte? Kan en slik person redde menneskeheten fra alle problemer og til hvilken pris? Hovedpersonens tale er kryptisk, handlingen drives fremover av spekulasjonene om hva han egentlig vil. Og er han Guds enbårne sønn, eller bare en taskenspiller fra Iran som har lært seg å gå på vannet som et trylletriks.

Tvilende prester og indre demoner

Tempoet og produksjonsnivået er ujevnt. De inn­ledende episodene er handlingsmettede og av til fascinerende, deretter flater det drastisk ut til en mellomfase der knapt noe av betydning skjer. Sidehistoriene om opprørske tenårings­døtre, tvilende prester og dødelig syke småbarn er pliktskyldig formidlet, det er som om serie­skaperne selv vet hvor ihjelbrukte slike motiver er, de makter ikke blåse liv i dem. Klisjeene er særlig mange i portrettet av den israelske­ agenten Aviram (Tomer Sisley), her kan man blant annet krysse av på skinnjakke, ekskone og indre demoner, fæle ting fra fortiden som rulles opp i tilbakeblikk.

Salgbar

Slik føles Messiah som et skrivebordsprosjekt, som en «god ide» som har fått grønt lys i styrerommet på grunn av politiske og religiøse salgbarheter. Gjennomføringen glimter tidvis til, som i luftbilder over syrisk ørken, eller den nevnte tildragelsen ved Klippemoskeen. Som helhet blir serien langdryg og lite tanke- eller følelsesvekkende.

Forglemmelig frelser

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film