Håp viser hvordan en dødsdom røsker opp i livet og gir ny kraft til kjærligheten

Det er på alle måter ­imponerende at regissør Maria Sødahl bruker egne opplevelser i manuset til Håp: For ni år siden ble hun behandlet for lungekreft; ­julen året etter fikk hun beskjed om at hun hadde en svulst i hjernen og kort tid igjen å leve.

Hjemme bodde mann og seks «dine, mine og våre»-barn i ­alderen ti til 24 som skulle ­takle dødsdommen.

Slike filmer griper tak uansett fordi de minner oss om hvor skjørt livet er, hvor lite selvfølgelig det er at vi får leve lenge sammen og gjøre alt vi drømmer om.

Et skrantende forhold. Det er ikke så ofte jeg gråter når jeg ser film, selv ikke av denne type hjerteskjærende drama. Men når tårene pipler fram i Sødahls film, er det fordi hun lykkes i å snakke sant om livet nettopp når døden truer.

Filmens hovedperson, Anja Richter, har like før jul – året ­etter at hun ble helbredet for lunge­kreft – kommet seg tilbake til jobben som koreograf. Hun har gjennomført en vellykket forestilling i Amsterdam og regner med at samboeren ­Tomas har tatt seg av de seks barna hjemme mens hun har vært vekk.

Men nei, ungene har måttet ordne opp selv i hennes fravær – følgelig ser stue og kjøkken­ bombet­ ut idet hun trer inn ­døren til leiligheten. Tomas er som vanlig nedsyltet i arbeid med regissørjobben sin på et av byens teatre.

Det er knallgodt fortalt – straks forstår vi at dette paret er slukt av arbeid og hverdagsstress; ømhet og intimitet er skjøvet til side av alt som må ordnes på mail og Mac.

En fryktelig jul. Sødahl har komponert handlingen rundt vel én ukes opplevelser og minner fra jule- og nyttårshelgen i familien på åtte, pluss en morfar som er kommet på besøk.

Innimellom utmattende møter med leger og spesialister i ­dager da knapt noen har tid til å treffe­ dem fordi alle skal feire jul, kommer oppgjørene og de ­ærlige samtalene mellom Tomas­ og Anja som dødsdommen ­fører til.

Hun vil holde diagnosen hemmelig overfor barna for ikke å ødelegge julen. Brått innser hun at det ikke går og utbryter til ­Tomas på badet: – Du må ikke ­elske meg, men du må hjelpe meg! Vi er så dårlige på å stå sammen. Nå må vi gi ungene noe annet å tro på.

Senere tilstår Anja hvor sjalu hun har vært på jobben til Tomas fordi han alltid har jobbet mye. Han på sin side synes hun gir et urettferdig bilde av hvilket slit livet deres har blitt.

Sannheten renser. Det som rører så sterkt, er hvordan samboerparet gjenoppdager hverandre. Hvordan Tomas skjønner at han må være der for henne.­ Hvordan Anja strekker ut armen og klapper kinnet hans der de ligger i sengen etter første juledags familieselskap, for så å nærme seg kroppen hans og ville ha sex, et samleie som ­likevel ender i hennes fortvilede­ hulking. Er det siste gang de ­ligger sammen?

Tredje juledag får paret vite at hun kan få en hjerneoperasjon 2. januar. Men utfallet er uvisst, kanskje har hun bare tre måneder igjen å leve.

Igjen skaper Sødahl en gripende­ scene der Tomas plutselig spør legen om de vil kunne rekke å gifte seg før operasjonen. Etterpå utbryter Anja ute på gangen: – Var dette et frieri?! Gifte seg, nå? Det blir jo en dødsdom! – Men det kjennes riktig å gjøre­ det, svarer han stille. – Men da må begge elske hverandre, ­repliserer hun.

Kjærligheten gjenoppstår. Det finnes et vell av filmer som snakker lettvint om romantikk og kjærlighet. Sødahls beskrivelser av samboerparets strev er rystende ærlige der hun synliggjør hvordan Anja ikke klarer å tro på at det er liv igjen i kjærligheten fra Tomas.

Men han gir seg ikke og står på for å få arrangert et bryllup nyttårsaften og involverer barn og venner i planleggingen. Arrangementet vekker sterk ambivalens hos Anja fordi hun tror at hun snart skal dø.

På årets siste dag står de i Gamle Aker kirke. Da presten ­begynner på vigselsritualet, ­fades ordene ut mens Sødahl lar kameraet pendle mellom tette nærbilder av ansiktene til Anja og Tomas. Det er et mesterlig ­regigrep der vi kan undre på hva som foregår inni de to mens de hører ordene vil dere elske og ære og bli trofast hos hverandre i gode og onde dager inntil døden skiller­ dere ad?

Strålende skuespill. Når Håp er blitt en så betagende og sterk film, skyldes det også eminente rolletolkninger fra hovedpersonene Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård som klarer å synliggjøre fortvilelse, sorg og raseri uten noensinne å tippe over i det sentimentale.

Også de andre skuespillerne gjør en utmerket innsats, særlig må nevnes Gjertrud Jynge i rollen som venninnen Vera og Elli Müller­ Osbourne som datteren Julie. Men hvorfor regissøren har valgt en forfatter (Einar Økland) til å debutere i rollen som bestefar, er vrient å forstå. Det er helt greit, men skuespilleri er et fag man bør respektere, og det finnes mange eldre skuespillere som kunne gjort jobben enda bedre.

Men dette er pirk. Alt i alt har Sødahl gitt oss en stor filmatisk gave.

Kristin Aalen

kultur@vl.no

---

Håp

• Norsk drama
• Regi: Maria Sødahl
• Med: Andrea Bræin Hovig, Stellan Skarsgård
• 2 timer 5 minutter
• Aldersgrense: 9 år

---