Midway mangler menneskelighet og drukner i krigstaktikk

Å vise kampen for demokrati og mot fascisme,­ var en avgjørende motivasjon for å feste et av andre verdenskrigs største sjøslag til film, uttaler Roland ­Emmerich i pressematerialet til Midway.

Tyskeren er født ti år etter krigens slutt og emigrerte godt voksen til Hollywood for å lage storslåtte konseptfilmer, med Star Wars (1977) som det store forbildet. Gjennombruddet ble Stargate (1994), der han med et egenkomponert manus tok for seg parallelle univers, magiske­ portaler og samspill mellom ­intelligenser fra andre planeter og vår egen.

Amerikansk patriotisme

Suksessen ga ham selvtillit til å skrive, produsere og regissere Independence Day, et gigant­fenomen på verdens kinolerreter i 1996: Menneskeheten ­trues av utryddelse av ondsinnete skapninger fra det ytre rom, men redder seg og planeten ved hjelp oppofrelse, solidaritet­ og vågemot, egenskaper som ­beskrives i en serie inspirerende taler. ­Historien satte standarden for tyskerens senere filmeventyr, som er mettet med høystemt ­patos, amerikansk patriotisme og vilje til ødeleggelse, enten verden trues av akutt istid som i The Day After Tomorrow (2004) ­eller jordskjelv og flom, som i 2012 (2009).

LES OGSÅ: Krigsfilm er big business. Men filmer som utfordrer blir lettere kritikerfavoritter enn publikumsfavoritter

Asymmetrisk

I Midway utgjør det ekspansjonslystne japanske keiserriket trusselen. Etter å ha okkupert store deler av Kina og Stillehavet, måtte det amerikanske militære nærværet i regionen nøytraliseres. Med angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, ble USA en del av verdens­krigen, det ble «vekket en sovende kjempe,­ en mann med voldsom besluttsomhet», som det heter seg i ­filmen.

Ulikt mange krigsfilmer, skildres­ begivenhetene fra begge ­sider av fronten, riktignok langt fra symmetrisk. Amerikanerne har personligheter, sykestuer og sympatiske koner, beskrivelsen av japanerne begrenser seg til kommandosentraler og andre offisielle sammenhenger.

Virkelighets-masta

Dette er ikke et dypdykk i hva krig gjør med mennesker eller en utlegning av krigens vesen generelt, men en temmelig pliktskyldig gjengivelse av komplisert krigstaktikkeri, og hvordan admiralenes avgjørelser utspiller seg i praksis for de vernepliktige på hangarskip og kampfly. ­Emmerich og manusforfatter Wes Tooke har bundet seg påfallende hardt til virkelighets-masta, samtlige av filmens mange­ hoved- og bipersoner er basert på virkelige krigshelter. Folk som ved innbitt heltemot trosset at de var underlegne utstyrs- og mannskapsmessig.

Det kjevepartisterke person­galleriet, fullt av sigarett­røykende typer med ulike temperamenter og delstatsdialekter er imidlertid for stort for historiens beste. Når folk legger ut på livsfarlige oppdrag, er vi avhengig­ av sympati med dem for at det skal bli spennende, at det skal føles som noe står på spill, at vi bli lei oss hvis de skulle bli drept av fienden. Her trumfer teknikk og detaljerte slagscener denne avgjørende menneskelighet-­faktoren – en typisk svakhet ved filmer av dette formatet. Det hjelper­ ikke å dundre på med bomber og skuddsalver, hvis vi ikke bryr oss hvordan de rammer. Filmens Stillehav er for øvrig alt annet enn stille, man vandrer svakt støyskadet ut av kinosalen, med snev av granatsjokk.

LES OGSÅ: «Kapteinen» skildrer sterkt den ondskapen som kan ligge i oss alle

Wagnersk

Det overliggende oppdraget gjøres imidlertid rede for en liten håndfull ganger; mislykkes amerikansk taktikk og heltemot vil japanernes (nokså konsekvent kalt «japsene») krigshandlinger i vestkyststater som California være forestående.

Det som derimot ikke berøres­ er amerikanernes tvangs­internering av japanere i disse statene,­ ei heller de senere atombombesprengningene av Hiroshima og Nagasaki. Emmerichs film er detaljmettet i bildene, men er aldri i nærheten av nerven, menneskeligheten og kompleksiteten i Christopher Nolans Dunkirk fra 2017, en åpenbar inspirasjonskilde.­

Og er det smått ironisk at en film uten særlig menneskelighet, men med desto mer utilslørt krigspatriotisme, lydlagt av marsjtrommer og Wagner-blåsere liksom skal slå et (sjø-) slag mot fascismen?