Film

«Fyll hjertet ditt med Jesus» er svaret på alle Mirjams problemer

Miljøet rundt hovedpersonen i Disco vil forme henne etter eget bilde, uten å høre hvordan hun har det. Problematikken begrenser seg neppe til kristne menigheter.

I de første minuttene av Disco, møter vi hovedpersonen på ulike tidsplan: flytende i vann, i heftig konkurransedans med glitter og strobelys, i feiring av seieren lydlagt av «Ja vil elsker», og på toalettet hvor det kastes opp. Hun har det ikke bra, men vil noen høre?

Gladkristen

Nesten voksne Mirjam (Josefine Frida Pettersen), muligens oppkalt etter Moses’ musikalske storesøster, har vokst opp i en menighet som bruker sterke virkemidler: Prekenene er lagt opp som popkonserter, med dunkende musikk, forseggjorte lyseffekter og idol-dyrkelse av predikanten, Mirjams stefar Per. «Jeg er en gladkristen», basunerer han, før han parafraserer Hebreerne med ordene «Tvil er håp». Setningen lyder slagordpreget og generell, det er ikke mye å hente i den for en nittenåring med store psykiske problemer.

Skjermprekenen

Nicolai Cleve Broch gjør en oppsiktsvekkende skuespillerinnsats. Den grå luggen og det bistre oppsynet fra andre samtidsproduksjoner (for eksempel Beforeigners) er her erstattet med boyband-midtskill og «søt gutt»-blikket fra tidligere filmer som Buddy fra 2003.

Det er ikke slik at den veltrente og «kule» og tilsynelatende snille pastoren egentlig er et forferdelig menneske, Disco er mer nyansert enn som så. Men Mirjam oppfatter ham som en ulv i fåreklær, som en kraft det er umulig å unnslippe. Når hun forlater scenen for å gå til toalettet og kaste opp, lyser han konstant mot henne, talende fra skjermer overalt i det gedigne menighetslokalet.

LES OGSÅ: Ny film gir uvanlig innblikk i karismatiske menigheter. Pastorer mener spesielt én dimensjon mangler

Mirjams smerte- og kaosfylte indre har i utspring i forholdet til den biologiske, fraværende 
faren. Han har sittet i fengsel. Har han misbrukt henne?

«Fyll hjertet ditt med Jesus», lyder responsen når Mirjam spør moren (Kjærsti Odden Skjeldal). Fra Per kommer formaninger om å smile mer, ikke se på verdslige TV-programmer og vet hun virkelig hvilke signaler hun sender ut hvis hun kler seg på den måten? Meningen er at Mirjam skal være bedre enn andre, hun hører hjemme på toppen av hierarkiet.

Likhetskrav

Ingen vil la henne 
passe inn slik hun egentlig er, hun må leve opp til forventningene: Være en karismatisk 
ledertype. Det er strenge krav til konformitet, alle skal være like. Ingen hjelper henne med det hun faktisk trenger. Alle skal forene seg om nøyaktig samme mål, over henger en konstant trussel om utstøtelse.

På nettene holdes hun dessuten våken av de foresattes krangling, diskusjoner som ofte 
omhandler morens teleevangelist-bror. Mirjam får ikke være en normal ungdom. Når hun trekkes mot en mindre pastellfarget og mer svovelpreget katolsk
 menighet, tror hun det skal handle om sannere verdier, bare for å oppleve ekstrem manipulasjon, djevelutdrivelse og det man i de fleste tilfeller kaller tortur. Tyngden av problemene går utover danseprestasjonene.

Komitragisk

Regissør og manusforfatter Jorunn Myklebust Syversen har kunstutdanning og skapte blant annet videoverk som problematiserte det estetiske i voldsfremstillinger før hun spille­filmdebuterte med Hoggeren i 2017: En mann vender tilbake til hjembygda etter uspesifiserte traumatiske opplevelser i byen og må forholde seg til likegyldig skognatur og snusfornuftige slektninger. Hoggeren forente tragedie med komedie, og Disco er heller ikke bare grav­alvor. Syversens fetter, skuespiller Terje Syversen, letter stemningen i begge filmer, i Disco spiller han den rike og suksessfulle tele­predikanten med et visst glimt i øyet.

LES OGSÅ: Christine Andreassen etter å ha sett filmen «Disco»: Jeg gråt fordi jeg så meg selv

Smal sti

Friksjonen mellom glitter, pastell og EDM-musikk og kvelende, indre smerte gjør Disco både heftig og hardtslående – men aldri overtydelig. Vi har ikke direkte kontakt med hovedpersonens tanker og følelser, her er ingen fortellerstemme eller andre innblikk – via videodagbok eller lignende. Filmen er nøkternt fortalt, den skildrer fra en viss avstand og lar publikum bedømme selv. Den tilbyr ingen løsninger, det påstås aldri at problemstillingene er enkle å nøste opp, den har derimot en viss forståelse for de fraværende voksne.

Til diskusjon

Stressymptomer er den mest utbredte psykiske helseplagen blant norske skoleelever, ifølge forskning.no – tanker om at alt er et slit. Det eksplosive med Disco er utforskningen av hva som skjer når man blander religion og spesifikke trospraksiser inn i den unge generasjonens prestasjonskrav. Man skal ikke bare være perfekt for venner, foreldre, skolen og idretten, men også for Gud. Og perfeksjonsrommet er trangt, uten plass til vanskelige spørsmål eller psykisk sykdom.

LES OGSÅ: Hillsong-pastor: Vi må vere smarte

Slik blir Disco et utmerket utgangspunkt for diskusjon. Uvilje mot å diskutere psykisk helse begrenser seg neppe til religiøse miljøer, kanskje disse menighetene mest fungerer som et bilde på samfunnets generelle lukkethet? En lukkethet som kan få ungdom til å oppsøke ekstreme miljøer.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film