Med pil og bue i kamp mot islandsk overmakt

På 2000-tallet og inn i dette tiåret protesterte­ kvinner og menn – mange­ av dem kledd i bunad – mot bygging av en vel 90 kilometer lang kraftlinje i luftspenn nord for Hardanger-­fjorden. De dannet­ Folkeaksjonen­ i Hardanger,­ gjorde nordmenn kjent med at Statnett ville­ bygge «monster­master» og kjempet for å få sjøkabel i stedet.

I dokumentarfilmen Kampen­ om Hardanger (2014) fulgte ­regissør Vigdis Nielsen en av de yngste aksjonistene, Synnøve Kvamme, i hennes kamp for å redde urørte naturperler.

Kvamme og flere med henne ble satt på glattcelle etter å ha hindret utbyggerne i å arbeide. Nielsens film fikk fram hvordan lokalbefolkningen ble møtt med trusler om namsmann og ekspropriasjon. Avgjørelser ble tatt før de ble debattert, materialer ble kjøpt inn før vedtak var fattet.

Mange opplevde kampen for Hardanger som en Davids kamp mot Goliat – der David tapte.

LES OGSÅ: Gatebarn i Libanon spiller hovedrollene i den sterke filmen Kapernaum.

David heter Halla

Når nå ­regissør Benedikt Erlingsson skildrer en lignende interesse­konflikt på Island, skjer det uten noen folke­bevegelse, men gjennom den 49 år gamle kvinnen Halla.

Hun er en enslig ulvinne som vandrer rundt med pil og bue i det lav- og mosedekkede vulkanske landskapet. Metoden hennes er å skyte vaiere over monstermastenes ledninger slik at de kortslutter. Straks må smelte­verket inne i Reykjavik innstille produksjonen.

Etter hvert går Halla mer drastisk til verks: Hun filer over stålkabler og sprenger mastene i ­festene slik at de ramler i bakken.

Snart jakter islandsk politi på den ukjente sabotøren – som får navnet Fjellkvinnen – med helikopter, drone og varmesøkende kamera.

Mye av filmen består av thriller­underholdende scener i vill og karrig natur der Halla bruker all sin oppfinnsomhet til å lure politiet slik at de ikke skal avsløre hvem hun er og hvor hun befinner seg. Isbre, torvstykker, elvestryk og varme kilder blir spektakulære kulisser rundt hennes fluktforsøk.

En vennlig bonde og en søster er de eneste hjelperne hun finner.

Naiv alenegang

Islands kvinne­lige svar på David ser lenge ut til å vinne, og Erlingsson gjør mye for at vi skal få sympati med Halla: Hun blir den ensomme heltinnen mot storsamfunnet og spilles utmerket av Halldóra Geirharðsdóttir. Hun skader verken folk eller fe, men setter islandske industriarbeidsplasser i fare med sine forsøk på å befri naturen fra 40 meter høye master.

Skulle vi likevel innvende at hennes handlinger er ulovlige, minner bilder på veggen i leiligheten om hennes forbilder: Ikke-voldsforkjemperen Mahatma­ Ghandi og frigjøringshelten ­Nelson Mandela. Når Halla skyter­ ned en av politiets droner, bærer hun Mandela-maske over ansiktet.­

Men det er noe irriterende med Erlingssons aktivist, og det er hennes naive alenegang. Den er konstruert etter en filmatisk klisjé:­ Vi synes det er tøft med den ensomme heltinnen som slåss mot og attpåtil lurer overmakten.

Men som effektiv økokamp er slike sololøp dømt til å tape. Når ikke en hel folkeaksjon i Hardanger­ kunne vinne, gjør sannelig ikke Halla det på saga­øya heller.

LES OGSÅ: François Ozons seneste film blir overtydelig i sin peking mot det feminine begjæret.

Økothriller

Hva den faktiske bakgrunnen er for Erlingssons fiktive økothriller, er vanskelig å si da regissøren bare antyder hva som står på spill i det virkelige Island.

I et manifest som vandalen Halla sprer via A4-ark fra et hustak i Reykjavik, står det at «sabotasjen mot vår natur, som fører til global oppvarming, er en forbrytelse mot menneskeheten og alt liv på jorda».

Parallelt med hennes aksjoner­ får vi se hvordan islandske myndigheter prøver å trekke til seg kinesiske investorer slik at øyas store bedrift, Rio Tinto, skal kunne­ utvide sitt smelteverk og øke produksjonen av aluminium.

Nå kan det være at Erlingsson ikke vil knytte sin fiksjon for tett opp til islandske miljøkonflikter fordi det blir for ømtålig. Men også denne mangelen på fotfeste­ i virkeligheten irriterer meg. Det som driver Halla, blir dermed utydelig.

Underveis dukker da også tvilen opp i hjertet hennes: Skal hun fortsette sin kamp i ødemarken,­ eller skal hun i stedet dra til Ukraina og hente en foreldreløs jente fra det konfliktrammede Donetsk, som hun kan få adopt­ere og gi en bedre oppvekst?

Dette fortellingselementet speiler den usikkerheten vi alle kan føle: Hva er den etisk beste måten å bidra til en bedre ­verden på?

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Lett surrealistisk

Benedikt Erlingsson huskes for sin fantastiske debutfilm Om hester og menn (2014) der han i en lett ­makaber stil skildret ­brunstige hester, kjærlighetshungrige mennesker og brå død.

Fortellertonen i Kvinne på krigsstien balanserer mellom en dypt alvorlig klimabekymring på den ene siden og en lett surrealistisk stil på den andre.

Det siste oppstår ved at filmens musikere plasseres i ­kulissene rundt Halla, som når et tremannsorkester med tuba, trommer og trekkspill står ute i torven og langs landeveien der aktivisten­ passerer. Eller når tre syngende ukrainske kvinner i folkedrakt plasseres ut i det ­islandske landskapet for å minne Halla på jenta som trenger en adoptivmor.

Summen blir at man kan nyte de storslagne bildene fra islandsk natur, ha glede av Hallas kreative oppfinnsomhet og more seg over visuelle tablåer. Men selve miljøkampen må man ta med en klype salt, for den fører ikke til seier over Goliat.