– Jeg vil validere de historiene og stemmene som ikke blir hørt, slik at de blir lyttet til. Det egner filmformatet seg til. Det kan være pasienter og pårørende, men også ansatte som har en annen oppfatning enn det som er gjengs, sier regissør og billedkunstner Ellen Ugelstad.
Ugelstads siste dokumentarfilm, Making sense together, har verdenspremiere på Oslo Pix neste uke. Filmen undersøker maktrelasjoner mellom syk og frisk, og hva følelsen av maktesløshet kan gjøre med menneskers selvbilde.
Rollene man får
Det er ikke første gang Ugelstad retter kamera mot psykisk helsevern. I 2011 lagde hun Indian Summer, en dokumentar om broren Torstein, som har diagnosen schizofreni. Filmen ble vist på NRK og nominert til Gullruten året etter.
– Tematikken har omsluttet meg i 25 år. Jeg har selv kjent på avmaktsfølelse, og jeg har sett på nært hold hva systemet har ført til for broren min og mange i hans situasjon.
Rollene vi får tildelt som pasient, pårørende og ansatt har særlig opptatt henne.
– Disse rollene vil kunne endre seg gjennom livet. Vi kan selv bli syke, eller gå fra behandler til pårørende, sier Ugelstad.
Hun viser til en sine egne inspirasjonskilder, Sjette avdeling av Anton Tsjekhov (1892). Romanen handler om en lege ved et psykiatrisk sykehus som selv ender opp som ipasient.
LES OGSÅ: Tully er et gledelig bevis på at familieliv og livskriser ikke bare hører hjemme i TV-serier.
– Fragmentert
Making Sense Together spør hva skjer når en som er psykisk syk ikke får ro og stabilitet, men bare stadige institusjonsopphold, medisiner og tvang.
– Er medisinering, tvang og institusjonsopphold alltid feil for den som trenger behandling?
– At jeg har hatt dårlige erfaringer, betyr jo ikke at alle andre også har det. Men noe av utfordringen er at tilbudene er så forskjellig fra sted til sted, ifølge Ugelstad.
Psykiatriens kanskje største problem er at virkeligheten for de involverte blir så fragmentert, mener hun.
– Det blir mye ut og inn av institusjonen, med nye behandlere som kanskje ikke kjenner bakgrunnen din. Vi ville ikke planlagt en sånn oppstykket hverdag for oss selv, sier Ugelstad.
Hun understreker at hun ikke legger skylden på den enkelte ansatte som jobber i feltet.
– Det er mange dyktige miljøarbeidere og enkeltpersoner som gjør en god jobb hver dag. Men de må jo også innrette seg i etter de strukturene som finnes.
Døråpnere
Mental helse har vært tema også i dokumentarserier som «Stemmene i hodet», som gikk på NRK i fjor høst og i «Jeg mot meg» året før. Slike prosjekter er viktige døråpnere i den offentlige debatten, mener Ugelstad.
– Men det er ikke sånn at det nå er full åpenhet om disse temaene. Jeg tror også det er ekstra vanskelig for dem som har tunge psykiske lidelser å være åpen om situasjonen.
Vitnesbyrdene i bøker og på TV og film løfter gjerne frem enkeltpersoners opplevelser. Ugelstad synes at pasientens perspektiv og erfaringer blir brukt mer aktivt i behandling nå enn tidligere.
Fiksjonens muligheter
Making Sense Together inneholder ikke bare dokumentarisk materiale, men også en fiksjonshistorie om en gutt ved navn Kjetil og hans møte med psykiatri.
– Noen ganger er fiksjonen best egnet til å skildre virkeligheten og skape gjenkjennelighet hos seerne. Fiksjonen kan gi et mer nyansert bilde av de tingene man vil rette søkelys mot, sier Ugelstad.
Ugelstad deltar i debatten Makt og avmakt i psykiatrien etter visning av filmen 7. juni i Oslo.