Film

Filmskapere ga opp den ene sannheten

Skaperne av «Mordene i Kongo» måtte velge hvilke versjoner av sannheten filmen skulle ­baseres på. – Man skal ikke undervurdere folks evne til å skille ­fiksjon og virkelighet, men disse bildene blander seg fort med historiske fakta, sier kritiker Kjetil Lismoen

– Vi tenkte lenge at dette prosjektet måtte skrinlegges fordi vi ikke visste hva som hadde skjedd, sier Nikolaj Frobenius.

Han har skrevet manus til filmen Mordene i Kongo, som er basert på hendelsene rundt Joshua French og Tjostolv Moland, kjent som «Kongosaken».

Filmen kommer på kino i oktober, og føyer seg inn i en rekke historiske dramaer i norsk film og TV de seneste årene. Dramaer som Kon Tiki, Max Manus og Utøya 22. juli fascinerer i kraft av å være basert på sanne hendelser.

Men sannheten er at disse dramaene sjeldent er helt sanne. Filmskapere tar seg kunstneriske friheter for å dramatisere eller tette historiske hull.

For seeren kan det dermed være vanskelig å skille sannhet og fiksjon.

– Man bør være forsiktig med å selge sannhet hvis man ikke har belegg for det, sier Frobenius.

Historisk kritikk

Å gi inntrykk av at et drama er historisk korrekt uten at det er det, er uredelig, mener Frobenius. Han er langt fra den eneste som reagerer på slikt.

Nylig ble skaperne av The Post, som er basert på avisa The Washington Post sin publisering av hemmelige Pentagon-dokumenter, kritisert for å ha diktet opp en karakter. James C. Goodale skriver i The Beast at det er en god film, men at den historisk sett er dårlig.

I norsk sammenheng har både Kampen om Tungtvannet og Max Manus fått hard medfart av historikere. Ikke minst ble skaperne av Kon Tiki kritisert for sin feilaktige fremstilling av Herman Watzinger som krakilsk og klønete.

– En slik forvridd fremstilling som jeg har inntrykk av at dette er, er en krenkelse av enkeltmennesker, sa professor i filmvitenskap ved NTNU Bjørn Sørenssen til VG.

Historisk korrekt

Det ligger i sjangerens natur at den ikke er en direkte gjengivelse av sannheten, utdyper Sørenssen til Vårt Land.

– Når ikke engang historikerne kan garantere historisk korrekthet, hvordan i all verden skal en stakkars regissør gjøre det da.

Film- og serieskaperne må imidlertid være ekstra nøysomme med etikken, ettersom fortellingene omhandler virkelige personer, mener han.

– I Kon Tiki ble historien fortalt på en slik måte at familien til Watzinger ble skadelidende, og det reagerte jeg på.

Kjetil Lismoen, som er film­kritiker i Aftenposten og redaktør i bransjemagasinet Rushprint, mener film- og serieskapere må være åpne på de virkemidlene og frihetene de tar seg.

– Man skal ikke undervurdere folks evne til å skille fiksjon og virkelighet, men samtidig blander disse bildene seg fort med historiske fakta. Det er litt farlig hvis vi ikke er opptatt av disse tingene og snakker om dem, for det er ikke så lett som vi tror å skille fiksjon og virkelighet.

Han påstår likevel at norske filmskapere har vært forsiktige med omskriving av historiske hendelser, sammenlignet med utlandet.

– I Netflix-serien The Crown tar de så store friheter i dramatiseringen av den britiske konge­familien at det ville blitt ramaskrik i Norge. Til sammenligning var Erik Poppe langt mer hensynsfull i Kongens nei, sier Lismoen.

LES OGSÅ: – Å filme en historie der selve historien er uklar, er en utfordring.

Kongomordene

I Frobenius' arbeid med manus til Drapene i Kongo, var problemstillingene knyttet til sannheten særlig utfordrende.

– I dette tilfellet var det umulig å være helt sikker på hva som hadde skjedd fordi alle kilder var forgiftet på en eller annen måte. Rettsinstansene er tvilsomme og det er åpenbart at verken vitner eller tiltalte alltid fortalte sannheten, sier han.

Dermed endte Frobenius opp med å dramatisere to versjoner av sannheten.

– Man gir ikke opp sann­heten før man har prøvd å finne den, men jeg fant tidlig ut at det ville være en tvilsom posisjon å presentere én versjon av sann­heten. Jeg endte til slutt opp med å bruke tvilen som dramatisk motor.

Han legger til at han ikke vet hvordan den ferdige filmen kommer til å ende opp, men at han forsøkte å bruke usikkerheten som en dramatisk styrke ved fortellingen.

Filmskaperen har et ansvar for ikke å undergrave seerens tillit og vise frem de fiktive grepene man har tatt, mener Frobenius. Muligheten til å presentere én bestemt versjon av sannheten gir filmskapere definisjonsmakt.

– Hvor viktig var det egentlig å gi inntrykk av at Kon Tiki var så etterrettelig og virelighetsnær når man hadde endret så mye på karakteren? Jeg synes produsenter og distributører bør være det ansvaret bevisst, for det er ofte de som selger filmen som setter autensitetsmerkelapper på.

Det lyktes ikke Vårt Land å få manusforfatter i Kon Tiki, Petter Skolmen på telefonen. I en SMS skriver han imidlertid dette:

– Generelt kan jeg si at man som manusforfatter forholder seg til to sannheter: faktisk sannhet og poetisk sannhet, og man må finne en balanse mellom disse. Eller som Hans E. Kinck sa: Det behøver ikke være sant, men det må kunne være sant.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Film