Caroline Krook har vært biskop i tolv år. I sitt første år som pensjonist har hun skrevet en bok om tvil og tro i Ingmar Bergman filmer. Hun skriver at alle filmene handler om «Kärleken, Döden och Livet.»
– Nå kan jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg har alltid vært interessert i hvordan eksistensielle spørsmål kommer til uttrykk gjennom kunst. Når Bergman nå fyller 100, tenkte jeg at min bok kan være et bidrag kirken gir til jubileet, sier hun på telefon fra Stockholm.
Kunstens rolle
Boken har fått tittelen Rastlös sökare och troende tvivlare: existentiella frågor i filmer av Ingmar Bergman.
– Han bearbeider de vanlige livsspørsmålene som folk bryter med om Guds eksistens og Guds taushet. At han på den måten er ganske allmennmenneskelig, gjør at man kan kjenne seg igjen i filmene, sier Krook.
Gud er både savnet og etterlengtet i mange av Bergmans filmer, på samme vis som han er i hans eget liv, mener hun. Om mye av kirkens religiøse overbygning kan rase, er likevel følelsen av og lengselen etter det hellige der.
Biskopen er klar på at mange av Bergmans filmer berører henne dypt slik sann kunst skal gjøre. Da kan kunsten hjelpe henne med å finne svar på avgjørende spørsmål om hvem vi er og hvorfor vi er til.
– De eksistensielle spørsmålene uttrykkes ofte både dypere og tydeligere i kunsten enn fra prekestolen, medgir Krook.
Våget tale
Hun har valgt de filmene som er spesielt interessant med tanke på Bergmans dødsangst og forhold til Gud. De er ikke ordnet kronologisk, men etter spørsmålene: Finnes Gud? Hvorfor er Gud så taus? Hvordan kan Gud tillate? Og etter et kapittel med spørsmålet «Hvem er jeg egentlig?» følger kapitteloverskriften: «Døden, døden, døden».
LES OGSÅ: Forvirrende samtaler
Bergmans gudsbilde var sammensatt av stemninger fra prestegård og barndomshjem, og bildet av prestefaren blandes med gudsbildet slik Krook mener det er for oss alle.
– Den voksne Bergman ville helst av alt kvitte seg med alt religiøst og leve uten tro og gud i verden, skriver hun.
– Men han forble en troende tviler og som rastløs søkende fant han ro. Drømmen, diktene og virkeligheten fløt sammen, konstaterer hun.
Filmen Nattverdsgjestene fra 1963 kom i en tid da religion på den ene siden var noe som var påbudt gjennom skolens morgenbønn og samtidig latterliggjort i det offentlige ordskiftet. Debatten om forholdet mellom tro og vitenskap ble en av de mest omfattende kulturdebatter i Sverige.
– Inn i dette våget Bergman som ingen annen å stille spørsmålene om Livet, Meningen, Døden, spørsmål om tro og ikke-tro, Gud og djevel. Midt i den svenske velferden våget han å reise problemene som ikke løses eller dempes av materiell trygghet, skriver Krook.
Amatørens blikk
Hun vil være forsiktig med å sette noen trosstempler på Bergman og på filmene. Til det erfarer hun at et menneskes gudsforhold er komplisert. Og ferdig med det blir man aldri.
Hun har nærmet seg Bergman-studiet som amatør i ordets egentlige betydning, en som elsker. Som teolog er hun vant til å fortolke og sier i forordet at det er som ekseget hun nærmer seg filmene og som sjelesorger nærmer hun seg Ingmar Bergmans person.
– Jeg interesserer meg ganske enkelt for menneskers trosutvikling. Hvorfor finner noen en stabil gudstro og andre ikke? spør Krook.
Som biskop bodde hun like vedog talte stadig i Hedvig Eleonora kyrka. Ingmar Bergman bodde en periode på Karlaplan i nærheten. Fra prekestolen kunde hun ofte se Ingmar Bergman. Han satt alltid på samme plass i et lite sidekapell der han kunne se uten å bli beglodd.
– Hva utfordres du mest av i filmene?
– At du kan tolke dem på akkurat like mange vis som du kan tolke en drøm. Det går ikke an å insistere på den riktige tolkningen. Det er også fascinerende, og det tar ikke slutt, sier Krook.
Strenge prester
Med jubileumsåret er Bergman lett å finne i Sverige. En storsatsing er Sveriges Radios «Bergmanpodden» der målet er å lage en times podcast-samtale rundt hver eneste av Bergmans filmer. I denne og andre tilnærminger kan man høre mange svensker fortelle hvordan de måtte utenlands for å se hvor stor han ble oppfattet å være.
– Han er mye mer kjent utenlands enn i Sverige. Ingen blir profet i sitt eget land. Han var ganske kritisert i Sverige mens han ble beundret utenlands. Nå rundt jubileet er det imidlertid veldig mye Bergman også her hjemme.
– Hvilken respons fikk Bergman fra kirke og kristne?
– Han er også kritisk mot kirken og særlig prestene. Mange av presteportrettene er ganske bedrøvelige. Det førte nok til en diskusjon i kirken. Tystnaden fikk et millionpublikum, men kirken likte ikke de dristige sex-scenene, og tok avstand fra den, sier Krook.
– Hvor mye bryr folk seg om hans filmer i dag?
– Unge mennesker har ikke noe forhold til Bergman, men de senere fargefilmene som Viskningar och rop og Fanny och Alexander tar de unge til seg, sier biskopen og tilføyer at de gamle klassikerne blir uansett en del av vår felles kulturarv.
Tre på topp
– Hvilke tre filmer mener du man må se?
– Fanny och Alexander, Viskningar och rop og Smultronstället, kommer det kontant.
Biskopen minner om at voksne som har glemt kunsten å leke kan bli farlige mennesker.
– Som prest taler jeg ofte om gudstjenestens liturgi som lek. Vi øver oss på å synge «Hellig» for en gang å få gjøre det «på ordentlig». Aldri har vel leken og lysten spilt så stor rolle som under arbeidet med denne filmen, skriver Krook som mener Bergman lagde denne filmen «fordi han syntes det var gøy».
Men det vil være feil å tolke det slik at filmen bare er lett underholdning.
– Hele filmen er en retrospektiv utstilling over Bergmans eget liv der hvert tablå peker tilbake på familjen-teatret-kirken. Endelig (...) får filmen slutte i glede og framtidstro. Endelig kan demonene avvises og forvises til den plass der de hører hjemme, skriver Krook.
