På 1930- og 40-tallet streba Walt Disney etter å lage mest mulig realistiske animasjonsfilmer. Med fortellinga om det lille rådyret Bambi fra 1942, greide han å sette to scener som siden har brent seg inn i hukommelsen til generasjoner verden over. Den ene der Bambi begir seg ut på et islagt vann og beina sklir og spriker i alle retninger. Den andre, som kommer først, der mora til Bambi dør, og han må begi seg aleine ut i den snødekte skogen.
Døden i Bambi er et billig grep for å dra oss inn i filmen. Vi kjenner oss igjen i og fatter sympati for det lille rådyret, og slik kunne Walt Disney selge nok billetter til at filmen gikk i pluss. Slik argumenterer i hvert fall den amerikanske skribenten Marjorie Ingall i nettidsskriftet Tablet magazine. Men etter at animasjonsselskapet Pixar gikk i kompaniskap med Disney, har filmene ifølge Ingall begynt å ta opp store eksistensielle tema, og det på et mer komplekst vis.
De dødes rike
Faktisk har det gått så langt at Coco, som har premiere på norske kinoer om en knapp måned, tar oss med på en helaftens visitt til de dødes rike. En liten gutt ender der etter et feiltrinn, og må på et vis finne veien ut igjen. Det hele er pakka inn i en særegen meksikansk dødsestetikk: Vi kastes ut i den fargesprakende dødsfeiringa Dia de los Muertos – de dødes dag.
Ingall mener den kunstneriske friheten har blitt større etter at Pixar og Disney fant sammen i 2006. Pengemaskinen Disney har ofte blitt anklaga for å være sirumpa og moralistisk. Pixar har derimot oppvurdert den gode og flerfasetterte fortellinga. Når det kreative hodet bak Pixar, John Lasseter, nå sitter i førersetet på Disney, tillater det at filmene dykker i død, tap og sorg.
LES OGSÅ: Møt prinsessa som både kan hoppe, stupe og svømme
En tradisjonell amerikaner
– For Disney var det et prinsipp å lage filmer som var spiselig for alle. Ingen skulle forlate kinoen provosert. De trådde altså svært forsiktig når de lagde film. Nå tør de å ta litt større sjanser. Å framstille døden som en fest, ville vært helt utenkelig på Bambis tid. Den dag i dag er det et tabubrudd. I vår tradisjon er en feiring av døden fortsatt en veldig fjern idé, sier Gunnar Strøm, dosent ved Høgskulen i Volda.
Han tror også feiringen av den meksikanske dødskulten er motivert av et forsøk på å nærme seg den store meksikanskættede befolkningen i USA – av både økonomiske og kulturelle grunner.
– Et tilsvarende grep så vi i Pocahontas, et ganske vellykket forsøk på å komme nærmere den amerikanske urbefolkningen. Før var Disney en «tradisjonell amerikaner» med en spesiell etnisk-religiøs bakgrunn, mens selskapet nå tilpasser seg «et nytt» USA med en annen sammensetning.
Døde hovedpersoner
Amerikanere er veldig glad i happy endings, skal vi tro Ingvild Bjerkeland.
– Pixar er samme butikk som Disney, og Disney er nesten en egen sjanger, mener filmviteren som neste måned disputerer på en avhandling om regional filmproduksjon og filmpolitikk ved NTNU Trondheim.
Tidligere har hun skrevet en masteroppgave om døden i norsk barnefilm.
– Amerikansk film har ofte tydd til lettvinte løsninger. Det skulle ikke være noen åpne spørsmål mot slutten av filmen. I motsetning har skandinavisk film turt å ta opp store eksistensielle spørsmål det ikke finnes noen enkle svar på. Slik som i filmatiseringen av Jostein Gaarders roman I et speil, i en gåte. Der ligger alt til rette for en happy ending. Vi har en ung, pen jente med kreft. Hun får til og med besøk av en engel. Men allikevel dør hun til slutt. Det tror jeg ville vært utenkelig i en amerikansk barnefilm.
LES OGSÅ: Ikke tro at dagens prinsesser bare skal sitte stille og se pene ut.
Ensomhet for barn
Bjerkeland har hørt rykter om at Coco skal være en veldig god film. Og en film som tør å ta opp et større tema – selv om den neppe nærmer seg skandinavisk barnefilmrealisme.
– Det skal gjerne gå godt til slutt, og det har det blitt mer av i norsk film òg. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt, men det hadde vært fint om ikke alt alltid løste seg til slutt, sier filmviteren.
Men hun mener vi kan lese en dreining mot det mer sammensatte ut av de seinere Disney Pixar-filmene. Særlig Se opp fra 2009 tar i bruk en ganske kompleks historiefortellingsmetode – i en film mynta på barn.
– Den åpner med en omtrent ti minutter lang sekvens, uten dialog, der vi klippes gjennom samlivet til hovedpersonen og hans kone. Vi møter et barnløst par, og får se hvordan ekteskapet ender med den enes død. Resten av filmen dreier seg om en gammel mann som er fryktelig ensom. Vanligvis er hovedpersonen i en barnefilm et barn, eller en dum voksen. Men her blir vi kjent med en eldre enkemann som drømmer om hvordan livet kunne blitt, sier Bjerkeland.
Kreativ hjerne
Men Disney satser milliarder på at disse filmene skal bli lønnsomme, så sosialrealistiske drama der hovedpersonen dør på slutten, blir det neppe. Men etter at Pixar og Disney inngikk fornuftsekteskap for drøye ti år siden, har de vist en vilje til å gå litt andre veier, mener dosent Gunnar Strøm:
– I denne sammenheng har det nok noe å si at det er den kreative hjernen bak Pixar, John Lasseter, som i dag styrer Disney.
