Film

– Jeg vil vise at en abort faktisk betyr å ta et liv

Astrid velger bort et barn med Downs syndrom. Regissør Anne Zohra Berrached vil at du skal føle hvordan det er å gjennomføre en abort.

– Fortell meg om den norske debatten, sier Anne Zohra Berrached og lener seg over bordet.

Arrangørene visste antakeligvis ikke hvor aktuell den tyske filmregissøren kom til å være da de booket henne til hovedstadens nye filmfestival Oslo Pix. Men Berracheds film 24 uker kunne vært laget som et innlegg til en av de største debattene i norsk offentlighet denne våren. Den handler nemlig om Astrid som er gravid, og som får vite at barnet har Downs syndrom.

Spørsmålet er om hun ønsker å beholde det eller ta abort.

Hvorfor?

Statistisk sett er svaret tydelig. I Tyskland velger 90 prosent av kvinnene som får påvist en funksjonshemming hos fostret, å ta abort etter 12. svangerskapsuke. Anne Zohra Berrached syns det er rart at ingen snakker om det.

– Vi må spørre hvorfor så mange er redde for å få et barn med en funksjonshemming. Hvordan har samfunnet vårt blitt sånn?

Astrid og ektemannen Markus er i utgangspunktet innstilt på å beholde barnet, selv om familie og venner spør dem om dette er noe de virkelig vil. Etter hvert begynner Astrid å tvile på om hun vil klare et liv med et funksjonshemmet barn.

I motsetning til norsk abortlov, som setter grensa for seinabort ved 22. svangerskapsuke, spesifiserer den tyske loven verken antallet uker eller barnets funksjonsnivå.

– Hvis kvinnen ikke er fysisk eller mentalt i stand til å få barnet, kan hun ta abort. Det kan i prinsippet skje helt fram til fødselen, forklarer Berrached.

LES OGSÅ: På Notodden har både statsministere og presidenter Downs syndrom.

Sørger fortsatt

Astrid er seks måneder på vei når hun bestemmer seg for å fjerne barnet. Det er ikke uvanlig i Tyskland, forteller Anne Zohra Berrached, som har møtt flere par som har tatt dette valget. Et av dem tok seinabort i uke 33, etter at barnet deres fikk påvist en alvorlig funksjonshemming. Berrached møtte dem to uker etter inngrepet.

– For å være ærlig trodde jeg aldri kvinnen ville få et lykkelig liv igjen. Vi gråt og holdt hverandre i hendene. Det var tøft, men viktig for arbeidet med filmen å få høre deres historie, forteller hun.

Berrached har holdt kontakten med paret og mener det er viktig å fortelle at de nå har det bra. De har fått et nytt barn, og fått tilbake et normalt liv.

– Kvinnen sier at det nye barnet ikke er noen erstatning, og at hun fortsatt sørger over barnet hun valgte bort. Men det nye barnet har hjulpet henne til å elske livet igjen, sier Berrached.

– Var det et alternativ at Astrid ikke tok abort?

– Nei. Jeg har hele tida villet lage en film om seinabort. De fleste som har sett filmen, sier at de håper at hun vil ombestemme seg i siste øyeblikk og ikke gjennomføre aborten. Det syns jeg er veldig fint og veldig menneskelig. Det viser at innerst inne har vi en sterk kraft inni oss som vil at barnet skal få leve.

Samtidig har regissøren vært opptatt av å fortelle historien til de 90 prosentene som velger abort, ikke de 10 som ikke gjør det.

– Jordmora i filmen viderebringer noe av mitt syn på spørsmålet. Når Astrid spør henne hva hun ville gjort i hennes situasjon, svarer jordmora at det er et valg du ikke kan ta før du blir tvunget til det, sier Berrached.

LES OGSÅ: Kvinnefronten markerer abortloven med «abortfest».

Overdrevent koselig

Anne Zohra Berrached tror at en tydeligere offentlig debatt rundt hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn, kan føre til at flere beholder barnet. Hun mener også at graviditet blir framstilt som noe overdrevet koselig og fint.

– Vi regner med at barnet vårt kommer til å være friskt, det er det eneste alternativet. Vi snakker ikke om det som kan være negativt. Hvis du da får et barn med en diagnose, havner du i en ekstremt vanskelig situasjon.

– Legger vi et for stort ansvar på kvinnene, som må avgjøre om barnet de bærer skal leve eller dø?

– Jeg syns ikke det. Det er naturen som legger dette ansvaret på kvinnen. Og det er viktig at kvinnen bestemmer dette sjøl. Barnet er i kvinnens mage, og mannen kan ikke bestemme over hennes kropp, sier Berrached.

LES OGSÅ: – Sammenlignet med hvor mange tekster som skildrer sex, så er det veldig få tekster som skildrer abort

Føler filmen

At både den katolske kirke og de som kjemper for kvinners rett til abort, har sagt at de liker filmen, ser Berrached som et tegn på at den er balansert. Hun tror det er viktig at filmen oppleves som en fysisk fortelling.

– Du tenker ikke filmen, du føler den. Først etterpå begynner du å tenke, sier Berrached.

Vi får bli med på hele aborten og kan dermed leve oss inn i Astrids fortelling. Vi er der når legen setter sprøyta som tar livet av fosteret, og vi får se at Astrid føder det døde barnet.

– Jeg ville gjerne vise hva en abort er. At det betyr at du faktisk tar et liv. Etter at du har sett filmen, kan du gjøre deg opp en mening: Kunne du gjennomført dette eller ville det vært for vanskelig? sier Berrached.

Hun understreker at uansett hva Astrid eller kvinner i lignende situasjon velger, vil livet deres bli forandret.

– Å få et funksjonshemmet barn, forandrer livet ditt. Men hvis du velger å ikke få barnet, vil det også forandre deg, fordi det er en traumatisk opplevelse å ta abort. Det er ikke som å fjerne en føflekk. Det er et barn du har kjent vokse inni deg, sier Berrached.

LES OGSÅ: – Inhumant om Downs syndrom

Kan ikke sørge

En av grunnene til at å snakke om egen abort fremdeles er tabu, kan være at det er skamfullt. Men kvinnene Anne Zohra Berrached har snakket med, forteller at det vanskeligste er at de ikke får lov til å sørge i ettertid.

– Du har ikke lov til å ha det vondt, fordi det var din egen avgjørelse. Derfor er det forventet at du ikke skal være lei deg. Det gjør opplevelsen enda vanskeligere og tristere.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film