Hacksaw Ridge er en utrolig heltefortelling

Hacksaw Ridge er en klassisk heltefortelling, og Desmond Doss (Andrew Garfield) er en typisk underdog. Militærnekteren fra Virginia verver seg til de amerikanske troppene av samvittighetsgrunner under 2. verdenskrig. Han ønsker ikke å ta liv, men å redde dem. Derfor nekter den sterkt troende adventisten å ta i et våpen.

Før han får bli med de amerikanske styrkene til Japan som sanitetssoldat, må han gjennom mange hindringer. Han blir mobbet av medsoldatene og får kallenavnet «maisstengelen», fordi det ser ut som om han kan komme til å knekke i vinden. Offiserene mener han bør trekke seg, for krigen er ikke et sted for folk som nekter å forsvare seg. Men Desmonds tro står som en klippe. Han er villig til å bli stilt for krigsrett før han tvinges til å lære å bruke et gevær.

For mye gørr i Hacksaw Ridge

Figurene er tydelige ­typer: Den alkoholiserte faren (Hugo Weaving), den uskyldsrene kjæresten (Teresa Palmer) og den tøffe sersjanten (Vince Vaughn). Du trenger ikke å lure på hva regissør Mel Gibson prøver å fortelle.

Når soldatene går til kamp i Okinawa, er det nesten som om Gibson glemmer at det er Desmond Doss filmen handler om. Da tar de brutale krigsscenene over oppmerksomheten. Også denne filmen viser at regissøren har et spekulativt forhold til blod, noe vi også så i Passion of the Christ. I en lang periode av Hacksaw Ridge drukner vi i avrevne lemmer, eksploderende kropper og tytende innvoller, godt hjulpet av granater, skuddsalver og kniver.

Men vi trenger ikke på langt nær så mye gørr for å skjønne at krigen er brutal.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Hacksaw Ridge er overtydelig

Det er ikke ofte vi ser en amerikansk storfilm som handler om en sterkt troende hovedperson, der troen til og med danner hele grunnlaget for handlingen. Derfor er det synd, og til tider ganske slitsomt, at den er så overtydelig.

For Mel Gibson er en regissør som ikke prøver å nyansere. Japanerne er skumle og dumme skygger du knapt nok ser ­ansiktet på, og krigens brutalitet overdrives­ nesten til det parodiske. Og når Desmond ber for troppen, klarer de å drepe flere japanere. Det er en problematisk forenkling.

LES OGSÅ: Den amerikanske filmbransjen har kasta seg på bibelbølgja

Desmond Doss er en ekte helt

Den sanne historien om Desmond Doss er derimot inspirerende nok. Når troppen hans ligger skadet i bomberegnet, ber Desmond Gud om hjelp til å redde en medsoldat. Og så en til. Og så en til. Til slutt har han reddet 75 skadede soldater ut fra felten, hele tida med Bibelen i innerlomma på uniformen.

Desmond Doss er en ekte krigshelt, med en nærmest naiv tro på det gode. Han har stor nestekjærlighet, og er villig til å ofre seg selv for å redde de skadede soldat­ene. Likevel får vi ikke vite særlig mye om Desmonds religiøse bakgrunn. Mel Gibson framstiller Desmonds tro som en slags superkraft, i god tradisjon fra andre heltefortellinger. Den ligger fast i bunn, som et definerende karaktertrekk, men blir ikke utforsket noe nærmere. Det gjør Desmond flatere enn det han fortjener.