– Jeg unngikk å filme død så lenge jeg kunne

Den italienske regissøren spurte­ en av de unge nigerianerne i filmen Havet brenner, hva som fikk ham til å våge havveien når han visste han kunne dø. «I havet kan vi dø, så der er vårt håp.» Midt i filmen hører vi mannens vond­e klagesang. «Hjemme ble vi bombet. I ørkenen ble vi voldtatt. Fjellene ville ikke gjemme oss. Folket ville ikke gjemme oss. Da gikk vi til havet.»

Gullbjørn

For første gang er en dokumentar nominert som ­Italias Oscar-bidrag. Stats­minister Matteo Renzi har gitt en kopi av filmen til samtlige statsledere i EU.

– Jeg er redd filmen blir brukt til å rense vår samvittighet. Jeg tror ikke film kan forandre verden, men jeg tror film og annen kunst kan skape en oppmerksomhet.

– Var det ditt mål?

– Min første tanke var å peke på det faktum at Lampedusa ble glemt i 20 år. Europa brydde seg ikke om hva som skjedde der ­eller på greske Lesbos inntil sist sommer, da Balkan-­krisen gjorde­ folk oppmerksomme på at store folkemengder var i ­bevegelse. La oss bygge murer, ble svaret i mange land. Den ­europeiske reaksjonen var å stenge seg inne i sin egen lille verden. 25.000
mennesker er døde. 500.000 har passert øya uten at hendelsene kom i berøring med europeisk politikk, mener Rosi.

Etter at Renzi hadde gitt filmen til alle medlemslandene, var det neste de gjorde å inngå en avtale med Tyrkia.

– Det tror jeg er den mest skamfulle avtale som noen gang er inngått, sier Rosi, som beskriver det som svartebørshandel med en diktator.

– Store pengebidrag ble gitt til et land som ikke forsvarer presse­-
friheten og behandler flyktninger som om de var slaver.

LES ANMELDELSE AV FILMEN: Havet gir og havet tar

Mikrokosmos

Arbeidet med filmen startet han to år før flyktningkrisen. Han refererer ­utsagnet om at du ikke kan skrive­ poesi etter Auschwitz, men tviholder på muligheten til å vekke en bevissthet selv midt under en massakre.

– 25.000 døde barn, menn og kvinner. Det er menneskeslakt. Det er uakseptabelt at mennesker skal dø i forsøket på å nå frihet og et bedre liv. Vi kan ikke lenger si at vi ikke kjenner til dette og overlate menneskene i hendene til menneskesmuglere. Nå debatteres det hvor mange barn som får sine nyrer operert ut for å finansiere flukten. Libya er som et lager akkurat nå.

Ingen migranter er på Lampedusa i mer enn to dager. De har ikke noe med innbyggerne på øya å gjøre. Også i filmen lever de i atskilte verdener.

– Lampedusa er et mikrokosmos og et bilde på hva som skjer ellers i Europa, to verdener som ikke kommuniserer med hverandre.

Gutten Samuele er hovedpersonen i filmen. Han er født på øya,­
og filmen skildrer hvordan det er å vokse opp og gradvis møte og forstå livets barske realiteter.

LES OGSÅ: – Jesus ville mislikt norsk flyktningpolitikk

30 sekunder

– Doktoren kan ikke venne seg til å møte døden og har sine mareritt. Hvordan er dine?

– Så lenge jeg kunne, unngikk jeg å filme død. Gang på gang møtte jeg døde kropper, døde barn, døde kvinner. Jeg filmet det ikke. Da jeg var med på et av marinens redningsfartøy i 40 dager, møtte jeg det som endret mitt perspektiv på to sekunder. Jeg måtte bestemme meg om jeg skulle filme eller ikke. Der og da bestemte jeg meg for at dette var en historisk tragedie verden måtte kjenne til. Da jeg gikk ned i båten for å filme de døde, var det ekstremt smertefullt. Jeg måtte gjøre det selv om det skar i meg.

I ettertid så han at hele filmen måtte bygges rundt disse 30 ­sekundene.

– Det var min plikt å gjøre det. Jeg visste at folk ville kritisere meg for å utnytte døde kropper. Utfordringen var at de forferdelige bildene måtte gi verdighet til hele historien. Hele fortellingen om Samueles indre verden er også en forberedelse til det øye­blikket. I begynnelse av historien lager gutten seg en sprettert og dreper småfugler med den. På slutten av filmen snakker han med fuglene.

– Er det Frans av Assisi som inspirerte?

– Jeg tenkte ikke på ham da jeg filmet den scenen, men det er et øyeblikk av magisk realisme der. Jeg har vist filmen for barn mange ganger, da har jeg bedt dem skrive dialogen mellom gutten og fuglen. Barna er i stand til å gjøre det, men jeg tror ikke det er noe journalister vil klare.

LES OGSÅ: Regissør Rune Denstad Langlo syntes tilstanden i asylmottakene var tragisk. Så han laget en komedie om den.

Intimitet

Gianfranco Rosis kamera er verken det første eller siste migrantene har møtt. Flyktninger har selv uttrykt at de ikke vil være råstoff for kunstneres ambisjoner.

– Hvor bevisst var du dette?

– For meg var tid den største investeringen i filmen. Jeg arbeider alene. Det gir en intimitet og mulighet til å vente på det rette øyeblikket til å filme.

Han tror ikke kunsten kan forandre virkeligheten, men satser på å vekke bevissthet.

– I København var det forleden en journalist som fortalte meg at han hadde to følelser etter å ha sett filmen. Det ene var trangen til å stange hodet i veggen og den andre var å spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre? Hvis det etter hver visning av filmen er 10-20 mennesker som stiller det spørsmålet, så tror jeg filmen har en hensikt, sier Rosi.