Film

Seigpining i snøstorm

Å se Tarantinos nyeste film, The Hateful Eight, er som å dra av et plaster veldig, veldig, veldig sakte.

Da Quentin Tarantino lagde Pulp Fiction i 1994, ble han nærmest genierklært. Den amerikanske regissøren er kjent for å låne rått fra både franske filmklassikere, westernfilmer og b-filmer i ulike sjangre og kombinerte smarte dialoger, detaljerte voldsskildringer og interessante rollefigurer i en underholdende blanding.

Han har blitt hyllet for den brutale glad-volden som har blitt hans kjennemerke, men denne gangen har det tippet fullstendig over. I The Hateful Eight virker det som om volden har blitt selve motivasjonen for å lage filmen. Å vente to og en halv time bare på at noen skal blåse hodet av hverandre, føles unødvendig.

LES OGSÅ: Gladmakaber pulp-pastisj i nytt krimprosjekt

Klassisk western

The Hateful Eight begynner som en av Sergio Leones westernklassikere, med langsomme panoramabilder av ei hestevogn som kjører over et snødekt landskap til musikk av legendariske Ennio Morricone. Han er nå 87 år gammel og kanskje best kjent for å ha komponert temaet til The good, the bad and the ugly. Tarantino kjenner sine klassikere, og filmen er til og med skutt analogt i 70 mm-format, for de kinoene som støtter det, noe som gir et imponerende visuelt uttrykk. Men regissøren utnytter ikke potensialet i formatet, siden de fleste av scenene foregår innendørs.

Vi er i et vinterkledd Wyoming, noen år etter den amerikanske borgerkrigen. John Ruth (Kurt Russell) er dusørjeger og frakter den farlige Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) til Red Rock, der han skal sørge for å få henne hengt, til tross for at dusøren utbetales enten hun er død eller levende. Det blåser opp til snøstorm og på veien plukker vogna opp den beryktede dusørjegeren Major Marquis Warren (Samuel L. Jackson) og Chris Mannix (Walton Goggins), som er byens nye sheriff.

Stormen blir stadig verre og de blir tvunget til å søke ly på en landhandel. Der møter de to cowboyer (spilt av Demian Bichir og Michael Madsen), bøddelen Oswaldo Mobray (Tim Roth), og generalen Sanford Smithers (Bruce Dern). Filmen blir til et kammerspill der spenningen går på hvem av de – ironisk nok – ni personene i rommet (kusken er også til stede) som kommer til å miste livet først. For det er jo ikke sikkert at alle er den de har gitt seg ut for å være.

LES OGSÅ: Klassisk krutrøyk

Hyllest

Quentin Tarantino gikk på kino i stedet for på filmskole, og det er tydelig at The Hateful Eight er en hyllest til westernsjangeren slik vi kjenner den fra Clint Eastwoods glansdager. Det går sakte, det er dvelende nærbilder av skulende blikk og cowboyene holder hånda konstant avventende over pistolen i beltet. Alt bygger opp mot duellen som du vet vil komme før eller senere.

Men regissøren tværer spenningen så ut at det nesten virker parodisk. I stedet for å klippe og lime fra filmhistorien, burde Tarantino snart begynne å lage noe eget. I tillegg er figurene enten ekstremt karikerte eller ganske intetsigende. Den hensynsløse drapskvinnen Daisy Domergue er kanskje verst, der hun snerrer mens hun slikker i seg sitt eget neseblod.

Blodbad

Tarantino prøver å dyrke den intense følelsen av at alt står på spill. Problemet er at ingenting står på spill. Du skjønner at det kommer til å ende i et blodbad uansett. Når figurene er såpass sjablongmessige og det i tillegg ikke er folk du bryr deg om, identifiserer deg med eller heier på, blir det vanskelig å la seg engasjere. Dermed blir du nesten likegyldig til når klimakset kommer, fordi det føles like greit å bli ferdig med det.

Og når pistolene endelig blir trukket, ligner The Hateful Eight mer splatter enn western. Blodet flyter og hjernemassen spruter, og det virker nesten som om Tarantino har laget denne filmen for å få et påskudd til å lage enda mer grotesk filmvold enn han har gjort tidligere. Den meningsløst brutale volden er ikke lenger et nødvendig virkemiddel i fortellingen, men tilsynelatende selve målet.

Det er ingen humor eller glimt i øyet, slik Tarantino vanligvis er ganske god på. Når filmen endelig når sitt klimaks, er det lett å tenke at de like gjerne kunne revet av plasteret fort og smertefritt i stedet for å utsette seeren for en nesten tre timer lang seigpining.

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Film