– Når Karsten og Petra-filmene blir sett av over 200.000, skjønner du at det kommer fire slike filmer på to år. Det er ikke noe galt med det, men det bringer ikke sjangeren barnefilm til nye høyder, sier Tonje Hardersen.
Hun er filmrådgiver i Film & Kino med ansvar for barn og unge og ansvarlig for barneprogrammet Cinemagi under Den norske filmfestivalen.
I år er det 70 år siden den første norske barnefilmen ble lansert. Filmen het Ti gutter og en gjente og var regissert av Alexey Zaitzow. Siden 1944 er det produsert 106 norske barnefilmer, men de siste årene har filmene for barn blitt dominert av kjente figurer og fortellinger.
Norsk barnefilm har lav status, skriver Tonje Hardersen i det nyeste nummeret av filmtidsskriftet Z.
– Barn liker tilsynelatende alt de ser på film og har ikke den kritiske sansen som gjør at de kan si ifra, med mindre de kjeder seg. Derfor tenker mange at det ikke er så farlig hva slags filmer barna får, sier Hardersen til Vårt Land.
Hun mener norsk barnefilm i for stor grad er styrt av kommersielle interesser.
– Hvis man bruker masse penger på en barnefilm nå, er det fordi man regner med å få pengene igjen.
Velger lønnsomme filmer. Da Ingvild Bjerkeland skrev masteroppgave om norsk barnefilms historie, var det mange som lurte på hvorfor hun gadd.
– Barnefilm er liksom ikke skikkelig film. Det har rykte på seg for å være annenhåndsarbeid. Noen filmskapere tenker at de kan bruke en barnefilm til tjene penger så de kan finansiere den filmen du egentlig har lyst til å lage, sier Bjerkeland.
I dag er hun stipendiat på Høgskolen i Lillehammer, der hun forsker på regional filmproduksjon. Hun har funnet ut at 84 prosent av barnefilmene som fikk offentlig støtte i perioden 2009-2012 var basert på kjente historier.
– Da er det lite penger igjen til originale manus, sier Bjerkeland.
Færre besøkende. Danckert Monrad-Krohn, festivalleder for Barnefilmfestivalen, mener det trengs en bredde i barnefilmtilbudet.
– Det er en myte at alle barn liker det samme, sier han.
Monrad-Krohn tror produsentene må akseptere lavere besøkstall for å få fram flere originalskrevne samtidsmanus for barn.
– Hvis du tenker deg at alle barnefilmer skal trekke 300.000 besøkende, kommer vi ikke videre. Vi må innse at det går an å leve med 50.000 besøk i stedet, sier Monrad-Krohn.
For å heve statusen til norsk barnefilm, må vi lage flere barnefilmer, mener Tonje Hardersen.
– Det er ikke lenge siden statusen til norsk film generelt var forferdelig dårlig. Løsningen var at vi ikke bare lagde fire filmer i året, men 35. Ved å lage gode filmer, blir statusen høyere.
Hardersen mener at vi bør lage minst to originalskrevne filmmanus for barn i året. Og at de må bestilles, for de kommer ikke av seg selv.
– Det siste man skal gjøre, er å sitte og vente på produsentene. Det finnes ingen historikk som tilsier at de får penger igjen for det.
Var risikofylt. Tanya Nanette Badendyck i Cinenord er ikke enig i at filmprodusentene kun velger økonomisk lønnsomme prosjekter. Hennes selskap står blant annet bak Karsten og Petra-filmene, som begge er sett av 220.000 kinogjengere. Men dette var i utgangspunktet et ganske risikofylt prosjekt, ifølge Badendyck.
– I dag tenker alle at det er veldig kommersielt, men det er fordi vi har klart å skape noe ut av det. Filmene fylte et hull i markedet, film for barn i aldersgruppen 2-5 år. Dette er en veldig liten målgruppe, og var derfor veldig risikofylt økonomisk. Men vi mente det var viktig at også små barn får trygge filmer de kan kjenne seg igjen i, sier produsenten.
Cinenord står også bak filmen Kule kidz gråter ikke, som hadde premiere i januar, og som er basert på en ukjent fortelling.
– Filmen handler i tillegg om ei ung jente som får kreft og dør. Et veldig sensitivt tema gjør det til et risikofylt prosjekt, sier Badendyck.
Filmen ble likevel en suksess og ble sett av 110.000 på kino.
Badendyck er enig i at vi trenger flere originalskrevne manus for barn, men for at produsentene skal satse på dette, er de avhengige av støtte.
– Men vi jobber med flere slike prosjekter nå, så det kommer, sier hun.