En halv million billetter ble forhåndssolgt til kristne menigheter i forkant av forrige helgs premiere på jesusfilmen Son of God, anslår The Hollywood Reporter. Filmen gikk også rett inn på andreplass på Box Office-listene i USA i premierehelgen, og solgte billetter for 26,5 millioner dollar, kun slått av Liam Neesons nyeste film Non-Stop.
I Norge er det foreløpig ingen planer om å sette opp filmen på kino. I et intervju med Dagen begrunnet filmsjef Åge Hoffart i SF Norge det med at filmen er gammeldags og for lik andre bibelfilmer. Til Vårt Land sier han at dersom Son of God blir en kjempesuksess, vil de antakeligvis vurdere mulighetene til å ta den inn likevel.
– Vi har valgt å ikke kjøpe denne filmen, etter å ha vurdert den på samme måte som vi vurderer alle andre spillefilmer vi blir tilbudt. SF Norge har ingen standpunkter i religiøse spørsmål, vi vurderer film ut fra kunstneriske og kommersielle kriterier, sier Hoffart.
Han understreker at dersom filmen blir mye større enn antatt i USA, vil nok også andre byråer komme på banen.
Hollywood Reporter melder at filmen er solgt til over 40 land internasjonalt, blant annet i Latin-Amerika og Asia.
Toga og sandal. – Jeg fikk inntrykk av at filmen har den samme estetikken som Hollywoods jesusfilmer fra 70- og 80-tallet, sier Kjartan Leer-Salvesen, som understreker at han kun har sett traileren til Son of God.
Han er teolog og har skrevet bok om hvordan Jesus framstilles på film. Leer-Salvesen jobber som stipendiat ved Høgskulen i Volda og arrangerer studiet «Film, populærkultur og livstolkning» i samarbeid med Teologisk fakultet på UiO.
– Men dette er en estetikk og stil som går igjen i ganske mange historiske filmer, såkalte toga og sandal-filmer, understreker Leer-Salvesen.
Han skjønner hva filmdistributørene mener når de sier filmen er for gammeldags.
– De tradisjonelle jesusfilmene har ikke utviklet seg spesielt mye formmessig og stilistisk. Utviklingen har skjedd i andre typer jesusfilmer, hvor Jesus har blitt framstilt i våre dager eller som mer symbolske frelserskikkelser. Men disse filmene har et stort marked, så jeg er litt undrende til at det blir avvist med begrunnelse om at de er gammeldagse.
Amerikanske anmeldere har kalt Diogo Morgados jesusfigur en «brunøyd Brad Pitt» og «en solbrun modell i kjortel». Leer-Salvesen kjenner igjen denne kritikken fra andre jesusfilmer.
– Jesus har i mange store filmer blitt spilt av billedskjønne skuespillere med utpreget vestlige trekk. Noen regissører har gått så langt som å forklare at Jesus-skuespillerens blå øyne skulle understreke karakterens moralske overlegenhet, forteller han.
TRAILER: Se traileren til Son of God på YouTube.
Lunkne kritikere. Amerikanske kritikere er ikke spesielt begeistrede for filmen.
«Å se på Son of God kan sammenlignes med å se på noen andre sin profesjonelt filmede bryllupsvideo. Du skjønner hvorfor den er så verdifull for vedkommende. Men det er en oppsummering av hva som skjedde, ikke en gjenskaping av hendelsen,» skriver Kenneth R. Morefield i Christianity Today.
«På sitt beste fungerer denne filmen et supplement til søndagsskolen. Men den er så kjedelig at du begynner å lengte etter Mel Gibsons The Passion of the Christ,» skriver Stephan Lee i Entertainment Weekly.
Anmelderen i New York Times mener filmen har truffet «hvis målet var å skape et portrett så flatt at publikum kan projisere sine egne følelser til kinolerretet.»
Mobiliserer. I USA har bistandsorganisasjonen Compassion International distribuert 225.000 gratisbilletter til over 40 kirker over hele landet, og verdens største kristne universitet, Liberty University i Virginia, leide en hel kino i nabolaget, og viste Son of God i alle 14 salene i åpningshelgen.
Leif Ingvald Skaug, leder i Compassion Norge, håper at suksessen filmen har hatt i åpningshelgen i USA vil gjøre at norske kinodistributører ombestemmer seg.
– Vi håper engasjement fra grasrota kan hjelpe. Kommersielt sett treffer denne filmen mange som normalt ikke går så mye på kino, sier Skaug.
Foreløpig har ikke Compassion Norge lagt inn like mye jobb som den amerikanske moderorganisasjonen, men Skaug sier de nå vurderer hva de kan gjøre for å påvirke distributørene til å vise den i Norge.
Tørketrommel. Produsentene Mark Burnett og Roma Downey, som også sto bak miniserien som filmen bygger på, beskriver Son of God som en historie for vår tid.
– Vi har sett nok «esel og sandal»-filmer som barn, til at vi ville skape rollefigurer som føltes røffe, realistiske og autentiske, og ikke så ut som om de akkurat hadde kommet ut av tørketrommelen, sier Downey i et intervju med USA Today.
Produsentene sier at de ønsker å nå et yngre og mer sofistikert kinopublikum, som er vant til filmer som Ringenes Herre og Hobbiten.
– Son of God er et spennende og overbevisende drama, omtrent som en politisk thriller, og likevel er filmens røde tråd denne ekstraordinære kjærlighetshistorien, at vi er så høyt elsket av Gud at han sendte Jesus til oss, sier Downey.
Kritikk uansett. Kjartan Leer-Salvesen mener det er typisk at jesusfilmene får dårlige kritikker, men likevel høye besøkstall.
– Både filmkritikere og teologer har kritisert disse filmene ganske hardt. Filmanmeldere kritiserer dem for å være for tamme, stillestående og ta seg for lite friheter, mens teologer har kritisert filmene for å ta seg for store friheter, sier han.
Leer-Salvesen forklarer at de jesusfilmene som er blitt best mottatt, er de som enten har tatt seg nok friheter, både kunstnerisk og teologisk, eller har rendyrket bildene av Jesus fra ett av evangeliene. Han trekker fram eksempler som Jesus fra Montreal fra 1989 som eksempel på det første, og Pier Paolo Pasolinis Matteusevangeliet fra 1964 som eksempel på det siste.
– Jesusfortellingen så sterk og viktig i vår kultur at filmene finner et stort publikum til tross for innvendinger. De fleste ser ikke slike filmer med et kritisk blikk, sier Leer-Salvesen.
Et eksempel er oppstyret rundt Mel Gibsons Passion of the Christ.
– Da mobiliserte deler av det kristenkonservative landskapet som man sjelden assosierer med hyppige kinobesøk. Dette var en film som ble kritisert for å ha veldig grafiske framstillinger av vold, og den ble forsvart av de som vanligvis protesterer sterkest på medievold, sier Leer-Salvesen.