Jane Eyre gir hva hjertet begjærer

Charlotte Brontës roman fra 1847 har alt hva hjertet begjærer av lidenskap og drama, ekte kjærlighet og mørk skrekk. Boka handler om den foreldreløse jenta Jane som trosser motstand og brutalitet og vokser til en edel og sterk kvinne, for deretter å vinne den mystiske Mr. Heathcliffs kjærlighet, og er alle ungpikeromaners urfortelling. Med tilbakeholdt erotikk, sosiale konvensjoner, engelske slott med gjallende skritt i mørke korridorer og en gal kvinne innelåst i tårnet, har den alt som trengs for å skape spenning; herfra har gotisk skrekk og skjøre romanser sitt opphav, i en roman som vi føler vi har lest selv om vi kanskje aldri har det.

Trofast. Når Cary Fukunaga nå har gjenfortalt den på nytt, i filmen Jane Eyre, er det uten å klusse med romanens oppskrift. Riktignok er kronologien litt annerledes enn i boka, med elegante skifter mellom ulike tidsplan. Men alle de kjente elementene er med, fotografert med utsøkt sans for lyssetting, naturstemninger og detaljer i klær og interiør. Det er bilder her så vakre at en helst vil holde dem en stund, for på nyte balansen, lyset, og mønstrene i Janes sjal. Å filme Jane Eyre (nok en gang) er å skulle forholde seg til et sett av konvensjoner og genregrep, og på dette nivået er filmen trofast til siste lysestake.

Rank og besluttsom. Mia Wasikowska spiller heltinnen Jane som en rank og besluttsom ung kvinne. Tilbakeholdt i det ytre, med håret stramt rundt ansiktet og preg av grå mus – som seg hør og bør som guvernante på Mr. Heathcliffs slott. Han på sin side, spilt av Michael Fassbender, er mørk og barket, med vemodig blikk i sitt lukkede ansikt. En mann som appellerer til kvinner med tendens til å ville elske for mye.