Skrekkfilmen er en av de mest kommersielle sjangerne, og fristelsen til å lage enda en Fritt Vilt-oppfølger må ha vært stor. Begge de to forrige filmene ble formidable publikumssuksesser, sett av over 250.000 skrekkhungrige sjeler.
Dessverre er ikke Fritt Vilt III blitt noen god film. Det har blant annet med skuespillerne å gjøre – savnet av Ingrid Bolsø Berdal er stort. Og regidebutant Mikkel Brænne Sandemose og manusforfatterne Peder Fuglerud og Lars Gudmestad klarer ikke å skape et univers og en historie som holder oss på ytterkanten av stolene.
Forventninger. I innledningen av filmen spilles det riktignok nokså lystig på sjangerforventninger. Når en kvinne åpner skapdøren med speil i, for snart å skulle lukke den igjen, sitter vi og venter på morderen som skal dukke opp i speilbildet. Det skjer ikke. Først etter enda et par omdreininger sitter morderkniven trygt plantet i mageregionen til det forskremte offeret.
Opptakten til filmen er fra 1976, før vi hopper tolv år fram i tid. Vi snakker sent åttitall, med walkman-er, snekkerbukser og førstegenerasjons mobiltelefoner, men filmen har ellers ingen spesielt tydelig tidskoloritt. Seks ungdommer blir kjørt ut i Jotunheimen av lensmannen fra Otta, de har hemmelige planer om å oppsøke hytta der en gutt og begge foreldrene hans ble sporløst borte for mange år siden.
Overtydelig. Allerede her preges historie og skuespill av overtydelighet. Ungdommene smiler og fleiper; dette er sorgløse gutter og jenter som snart skal komme til å dø. Verdisettet bak filmen er konservativt, som det gjerne er i skrekkfilmer. Sex, eller antydninger om sex, fortjener nådeløs straff.
Filmskaperne overdriver når de tegner rollefigurene så dumme at de nærmest fortjener sin skjebne. Midt ute i Jotunheimen finner ungdommene blant annet ut at de har glemt å ta med seg mat. De har bare et par kalde whoppere fra Burger King og noen flasker øl. Ikke akkurat kremen av sunn norsk fjellungdom, dette.
Lite adrenalin. Likevel er ikke slike scener tilstrekkelige som humorelement. Skrekkfilmer er ofte avhengige av å være morsomme, men det er Fritt Vilt III i liten grad. Da sitter vi igjen med et par «BØ!» – som man selvsagt skvetter av – samt en oppbygging som underminerer mye av spenningen i filmen. For seeren hersker det liten tvil om hvem som utgjør trusselen, vi har så å si kontroll på ham, selv om han stadig dukker opp på nytt. Jakten gjennom skogen utløser derfor fint lite adrenalin. Heller ikke slaktene, selv om flere av dem er ekle.
Handlingsmønsteret til personene i filmen «korresponderer» litt for godt med spenningskurven, blant annet i misforståelsen som utgjør filmens avsluttende høydepunkt. Fritt Vilt III opererer innenfor en realistisk ramme, og hadde nok tjent på å være mer troverdig i persontegningen. Hvor sannsynlig er det at man rusler uforstyrret rundt med walkman når to av vennene dine er forsvunnet, for eksempel?
Av de unge skuespillerne er det Ida Marie Bakkerud og Julie Rusti som klarer seg best. De andre virker en smule anspente. Fakter og replikker virker innstudert. Da har Terje Ranes en helt annen tilstedeværelse i rollen som lensmann. Men det er ikke nok.
Kanskje skal man ikke forvente all verden av en treer-skrekkfilm. Men jeg tror mange kommer til å bli skuffet. Det ble i hvert fall jeg.
