Bøker

Fiksjonen om «muslimen» står sterkt, mener fransk forfatter

– Konservativ, politisk islam som vi ser i dag, oppstod fordi muslimene i Nord-Afrika trengte et verktøy å bekjempe kolonialismen med. Dette verktøyet ble religionen, mener forfatteren av «Muslim» roman.

Ordet på omslaget er satt i anførselstegn: «muslim». Det er som om Zahia Rahmani allerede i tittelen vil rive ordet ut av enhver sammenheng det ellers måtte inngå i.

Romanen kom nylig ut på norsk. Nå er dette et intervju og ikke en bokanmeldelse, men fordi intervjuet ble gjort over telefon til den franske landsbygda med en tolk halvveis til stede, skurrende i bakgrunnen, tillater jeg meg å beskrive boka på en måte som kanskje innebærer litt tolkning.

Fortelleren er en kvinne som snakker fra et fengsel i ørkenen. Historiene, refleksjonene og brokkene av minner hun deler, gir glimtvise innblikk i et liv mellom flere kulturer. Kvinnen er berbisk, fra Algerie, men flyttet til Frankrike som barn. Hun er ikke troende muslim, men forholder seg aktivt til islam. Kvinnen skriver, hun jobber med tekst. Det er en yrkesvei, men også noe hun later til å måtte gjøre for sin egen del:

«Min eneste beskyttende engel, var en engel som ba meg lese. Men den engelen som skulle ha lært meg om meg selv, den engelen møtte jeg aldri, aldri, aldri i dette landet. Min eneste mulighet var språket. Jeg måtte ta språket tilbake.»

– Som «muslim» er hun en fiende, sier Rahmani på telefonen.

Anførselstegnene er hørbare også når hun snakker.

Fransk paradoks

Zahaia Rahmanis familie har bodd i Frankrike i 50 år. De er berbere fra Algerie. Allikevel har Rahmani opplevd hvordan man i Europa gjerne forveksler arabisk og muslimsk kultur. De fleste av oss vet lite om islam i det helle tatt, og enda mindre om hvordan religionen praktiseres i ikke-arabisktalende land og folkegrupper.

– Jeg er ikke muslim. Jeg vokste opp i Frankrike, et sekulært land. Moren min trodde på Gud, men ikke jeg. Måten vi ble oppfattet på i Frankrike handlet ikke så mye om hudfarge, som om kultur. Denne kulturen, som er muslimsk, er identiteten min.

Fødes du i Frankrike, fødes du i utgangspunktet ikke med noen religiøs identitet, mener Rahmani.

– I dette landet, slik staten er strukturert, har vi ingen Gud. Allikevel settes en religiøs identitet opp mot muslimer. Dette paradokset er veldig sterkt tilstedeværende i Frankrike. For meg er det et problem. Jeg er en god borger. Jeg er forfatter, jeg underviser, bøkene mine finnes på pensumlister og blir oversatt, men det er umulig å få øye på folk som meg i fransk presse. Jeg har gjort mange intervjuer, men ikke i Frankrike. Her er jeg «muslim» og ingenting annet.

«Med eller mot oss»

Rahamani tror fiendtligheten hun opplever i Frankrike har mye med kolonitiden å gjøre. Med partier som Rassemblement National, ringvirkningene av USAs krig mot terror og framveksten av IS, har det blitt verre.

– Men terrorisme er ikke en muslimsk ting. Terrorisme er bare terrorisme.

Hun forteller at hun skrev boka i 2003, som en slags respons på Irak-krigen. Da George Bush berømmelig erklærte at «Du er enten med oss, eller du er med terroristene», forsterket det hvordan muslimene som gruppe ble definert som en fiende. Hvis du var kritisk til amerikansk krigføring, og i tillegg hadde muslimsk opprinnelse, ble du veldig lett å tegne et fiendebilde av. I boka sier fortelleren:

«Da våpen, krig, skjegg, slør, døde, bomber, kjøtt, ord, rop, kvinner, barn, gråt, kunnskapsløshet, tyveri, hat, løgn, dumhet, vulgaritet, kunnskapsløshet, voldtekt, kjød, soldater, brøl, kjefting, hån, forakt, ondskap, ødeleggelser og skjensel hadde invadert alt, ble jeg redd. Redd. Men enda tydeligere kjente jeg smerten. I dager til ende snakket man bare om dem, så bare dem: muslimene. Muslimene (...) Og siden folk absolutt ville ha dem til å være det de ville ha dem til å være, og siden de skremte seg med dem, så ble de slått sammen til én: en vill horde.»

Forfølgelse av et folk

I romanen beskriver fortelleren hvordan hun ved å bli merket som «muslim», identifiseres med en gruppe, og slik blir gjort til fiende. Strategien hennes blir å rømme fra horden, for som hun sier: «De kunne ikke forfølge bare meg alene».

– Har du også måttet distansere deg selv fra islam for å få handlingsrom?

– Det beste for meg, tror jeg, har vært litteraturen. Jeg trenger dette, og jeg elsker dette – å leke med ord. Denne boka er ikke strukturert som en fortelling. Det er en stemme som snakker. Jeg har bakgrunn fra å skrive dramatikk. I teateret tales det alltid fra innsiden av en situasjon, heller enn å fortelle. For meg handler det også om en trofasthet mot mitt morsmål, det berbiske, som i hovedsak praktiseres som et muntlig språk.

Politikk eller mystikk

Som berber kommer Zahia Rahmani fra en minoritet på innsiden av det arabiske samfunnet. Hun snakker ikke selv arabisk, og kanskje er det derfor hun har fått en så stor interesse for oversettelse. Selv om Koranen i utgangspunktet skal leses på originalspråket, er det mange muslimer rundt om i verden som har måttet lese den i oversettelse.

– I berbisk kultur har vi en spesiell persepsjon av naturen. Det er ikke eksotisk! Men berbisk, muslimsk åndelighet har en sterk forbindelse til naturen. Moren min var opptatt av sufisme, den muslimske mystikken. Nå er den konservative, politiske islamske bevegelsen sterk. Denne bevegelsen, slik vi ser den i dag, fantes ikke før etter kolonialiseringen av muslimske land. Muslimene i Nord-Afrika trengte et verktøy å bekjempe kolonialismen med, og dette verktøyet ble religionen. De snakket forskjellige språk, de hadde ulike kulturer, men religionen var det de hadde felles.

– Allikevel har religionen samme matrise som for eksempel jødedommen, noe man ville se om man ønsket å forstå islam. I stedet har denne fiksjonen om islam som fiende fått bli en virkelighet, sier Rahmani.

LES OGSÅ: – Den store taperen i Syria-krigen er politisk islam, sier den syriske forfatteren Khaled Khalifa

Livene teller

– Hvordan er kampen mot islamofobi beslektet med kampen mot rasisme som vi ser i dag?

– Jeg tror at alle de unge menneskene i London, Paris, Hong Kong, Oslo, New York har den samme følelsen, den samme sensibiliteten. Det finnes fascisme og konservatisme i alle fellesskap, også i den arabiske verden. Men fiksjonen om «muslimen» er seiglivet, noe mange i den yngre generasjonen er slitne av. Muslimske liv teller, kvinners liv teller, svarte liv teller. Det er et sterkt budskap.

Rahmani sukker før hun sier at da hun skrev denne boka i 2003, hadde hun et håp om at den skulle være en alarm, en støy som gav motstand mot hvordan muslimer ble sett på i Frankrike.

– Men situasjonen er vanskeligere nå enn den var da, selv om vi er mange som kjemper for en bedre framtid.

LES OGSÅ: Muhammad Rafiq i Min tro-intervju: Ba til Gud da han overmannet terroristen

INTERVJU: – Det foregår ingen snikislamisering. Tvert imot – islam «eurofiseres», mener professor

---

Zahia Rahmani

  • Født 1962 i Algerie.
  • Utvandret til Frankrike i 1967 sammen med familien. Faren var engasjert i frigjøringskrigen.
  • Hun er forfatter og kunsthistoriker.
  • Har skrevet tre romaner.
  • Er aktuell på norsk med «Muslim» roman. Oversatt til norsk av Synneve Sunby og utgitt på Solum Bokvennen

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker