Feiring av ­fjellbønder og frisører

Å nuvle på er et hallinguttrykk for å holde på. Selv om Stein Torleif Bjella mener at tempoet er skrudd opp på den nye plata hans, er forsatt orda og underfundighetene hans som knivord i tre. Et godt refreng kan komme lett, men versene tar tid.

– Å nuvle er berre noko ein gjer. Å træle, er motbakke og tyngre, får vi vite av ordlista som følger siste plata fra Stein Torleif Bjella. På telefonlinje fra hjemplassen i Øvre-Ål forteller han at det er greit å kunne være hjelpemann i et byggelag for tida. Noe av de bortfalte inntektene fra spillejobber landet rundt, kan bli erstattet på den måten. Mentalt er han forberedt på et år med stillstand i musikergeskjeften.

– Det er grenser for mange runder en kan gå rundt her og hvor mange TV-serier en kan se.

– Men er det ikke noen bygninger og jordveier som skal ses til?

– Jo, men det må en gjøre i tillegg. Det gir ikke inntekt nå, svarer han stillferdig og avbryter for å svare på et hjemmeskole-spørsmål.

Nå håper han at koronaen kan åpne egne og andres øyne for nærområdet sitt. I den tidligere låta «Tvangsgutan kompani» synger han: «local is the universe».

– Heimstaddiktning har vært sett som mindre høyverdig. For meg er det kanskje det høyeste.

LES OGSÅ: Byr på kirkemusikk rett hjem i stua

Fantasiakademi

Den som følger Bjella på sosiale medier, vet allerede en del om Øvre-Ål Tone­akademi. I rufsete små ­videoer innledet med vintervind rundt bjørkelegger og hushjørner, tas vi inn i møte med folk som kommenterer nedlegginga av ­akademiet.

– Hva er egentlig skjebnen til Øvre-Ål Toneakademi?

– Det er en imaginær kulturinstitusjon, men jeg synes den rammer inn sangene mine godt, svarer Bjella.

Selv om akademiet er et påfunn, som forøvrig Kjell Aukrust godt kunne vært bekjent av, er bakgrunnen dyster nok. Fortsatt kan du gå inn på nettstedet til Lien fjellandbruksskole der Stein Torleif Bjella selv var en av elevene. Skolen la «vekt på samspillet mellom dyr og menneske­ med naturen i fjellregionen i sentrum.» Og elevene kunne ta med seg egen hest eller andre dyr. Skolen ble nedlagt for to år siden, og ambolter, høvelbenker, skogshjelmer, fellespett og smiverktøy ble solgt på auksjon.

Hyllest

– Det kjentes ikke riktig­ at den ble nedlagt. Øvre-Ål Tonekademi er min hyllest til den kunnskapen om fjellandbruk og matsikkerhet som gikk tapt der. Den kunnskapen kunne komme godt med nå.

– Fjellandbruk – hva snakker vi om?

– Alt landbruk, husdyrhold, fiske og skogbruk opp mot 1.100 meter. Det skolen dreiv med. Jeg skjønner at landbruket må gjennom endringer. Men eiendommer blir i dag vurdert som om de skulle være bæredyktige bedrifter, ikke som noe avgjørende for at familier skulle overleve. Den overgangen er komplisert.

Selv om også folkehøgskolen i bygda trues av nedleggelse, og kjøpesenteret har ligget til salgs på Finn.no lenge, er det ikke fraflytting som truer, Folketallet i Ål holder seg. Låta «Sundre City» – sentrum i mitt liv – er kanskje like mye en hilsen til Oslo City. Bjella mener den godt kan være en kommentar til sentrums­utvikling generelt.

– Etter 12. mars i år er den ­utviklinga ekstrem over hele verden, sier Bjella.

Drømmealbum

Han kvier seg for å kommentere det nye albumet. Kanskje har det mer bevegelse og tempo, men om det er noen overgripende tematikk veit han ikke.

– Forsoning har noen sagt. Jeg veit ikke.

«Kom som du er», heter det i «Sundre City», men bede­huset har Bjella ikke noe forhold til selv om det er mange nok av dem i bygda.

– Jeg har skrevet det som har speilet meg de to siste årene.­ Og så har jeg laget albumet jeg har drømt om, sier han og navngir produsent og medmusiker­ Kjartan­ Kristiansen og det svært kompetente bandet som har vært med ham det meste av tida ­siden 2014.

– De preger albumet. Det er et eventyr å få spille og reise rundt med så flinke folk.

En sang har tittelen «Mitt namn er Stein» – en som tar vinteren på strak arm og sier at «sjøl om du er borte, dundra naturen vidar fram». «Året rotera vidda passera, eg tek tyngste børe i all slags føre», heter det i «Følsom Person Blues».

– De årvisse endringene i ­naturen kan en ikke stritte imot, men forsone seg med. Snakker vi om de menneskeskapte endringene, de kulturelle og demografiske, så rykker for eksempel nostalgien inn. Jeg har hørt en si at den som ikke er nostalgisk ikke kan elske. Det trøster jeg meg med. En kan drømme om at ting var finere før. Det kan man ikke si om naturen. Jeg har bodd på Ål hele tida og er veldig glad i plassen og kjenner mye folk som lever gode liv her. At ikke kjøpe­senteretet er fullt, plager ikke meg, men er viktig for de som skal holde hjula i gang. Vi satser knallhardt på å være turist­verter og ikke på produksjon. Det er kanskje det mest urovekkende. Men det er mulig at hallingen kan reise kjerringa att.

[ LES OGSÅ: Her er Vårt Lands salmedugnad ]

Hør, han snakker

Følsom person synger at om han «fær e vera din treng du ingenting». Han synger at «bilstereoen gret og Orbinson let». Bjella innrømmer at det kanskje er en romantiker her som sier at han kan være hennes nødutgang i all slags føre.

– Men når han bryter ut og sier at «nå må eg snakke» så er vel det et gjennombrudd?

– Ja, fra en som bare har prata med seg selv, er det nok det. At mine figurer er så tause er ikke noe jeg har et bevisst forhold til. Det vil jeg bare har sagt. Likevel er jeg blitt omtalt som de tause menns talsmann. jeg har laget én instrumental «Taus manns tale» som en kommentar til det.

Hårfin

Frisørene har fått en sang: «Frisøren i sentrum er helten min, bruka kor stund på å gjera andre fin».

– Det refrenget bør vel henge i glass og ramme i alle frisørsalonger?

– Kanskje det. I dag kan det være en kommentar til alle som er blitt skamklipt av seg selv eller familiemedlemmer. Det er fint å hylle frisøren, nå når du ikke har den. Jeg kom på tanken at frisøren har full jobb med å gjøre andre fine. Bildet var med meg lenge, men ellers går en slik sang gjennom noen runder og til slutt detter det greit på plass.

Prater med seg selv

«Fiske­sangen» har teksten «ingen som e kjenne kan skjøne koss ein vaksen mann fær so veldig lite fisk» – han som skal skaffe alt det flokken hans trenger.

– Hvor langt sitter det inne for en halling å innrømme at han er dårlig til å fiske?

– Jeg er rå på å fiske, men hvem vil lese om alfahanner? Jeg satt ute på vannet og lurte på hvorfor det ikke beit. Kanskje kom teksten fordi jeg prater høyt med meg selv? «Sit e i båten og prata­ høgt, tankelivet mitt er ­ingen spøk».

– Om hallinger heter det at de tømmer vannet med garn før de selger fiskekort til oss turister?

– Ja, det er riktig. Vi selger også fiskekort i vann der det ikke er fisk, seier storfiskeren.

LES OGSÅ: Gjenutgivelse: Jan Simonsen Quintet var spirituell jazz på norsk

---

Stein Torleif

• 52 år. Låtskriver, sanger og musiker fra Ål i Hallingdal.
• Debuterte som soloartist med albumet Heidersmenn i 2009.
• Det første albumet ble nominert til Spellemannsprisen.
• For Vonde visu (2011) vant han samme pris.
• Tredjealbumet Heim for å døy (2013) ga ham Edvardprisen.
• Gode liv (2016) ble spellemannsnominert i tre klasser.
• Aktuell med albumet Øvre Ål ­Toneakademi (t.h.).
• Bandet hans består av Kenneth Kapstad (trommer), Eirik Øien (bass), Christer Knutsen (piano), Kjartan Kristiansen (gitar) og Geir Sundstøl (div. strenge- og andre instrument)

---