Får ærespris for dans med blinde

Hun er en viljesterk kvinne, danseren og koreografen som lørdag mottar Danseinformasjonens ærespris. Hun får den for sitt 50 år lange og allsidige virke for norsk samtidsdans.

Etter utdannelsen ved Ballettinstituttet i 1968, var hun med på å etablere Norges første frigruppe i moderne dans, Høvik Ballett, og hun har skapt over 20 koreografiske verk.

I de viltre 70-åra var hun leder av gruppa Fysisk teater ved Club 7, og hun var med på å etablere Danseloftet, hvor danserne kunne eksperimentere fram nye uttrykk uten først å måtte børste vekk knuste glass fra gulvet på Club 7, slik de hadde holdt på med.

LES OGSÅ: Danseterapeuter jakter den samme anerkjennelse som musikkterapien har oppnådd.

En sterk opplevelse

I de senere årene, etter at Kjersti Kramm Engebrigtsen sluttet som aktiv danser, startet hun et mangeårig, banebrytende arbeid for blinde og svaksynte.

Den første forestillingen med en blind utøver ble Fragile på Trikkestallen i 2007. Forestillingen åpner med at den blinde danseren sitter på gulvet og aker seg målbevisst rundt kanten av scenen mens hun teller hvert tak. Slik kan hun regne seg fram til hvor midtpunktet er – det er der hun skal være. Sekvensen illustrerer godt et av Engebrigtsens poeng: Når man ikke kan se, må man finne andre måter å orientere seg på.

– Hva ga støtet til dette engasjementet ditt for blinde dansere?

Engebrigtsen lyser opp i et varmt smil og forteller om da hun var lærer på en folkehøgskole hvor hun fikk spesielt ansvar for én elev. Hun reiser seg for å demonstrere utfordringen: Stiv som en stokk puffer hun seg forsiktig over gulvet med tærne. Det ser ut som alle muskler i hele kroppen står i spenn og hun har store problemer med å bevege seg.

– Jeg hjalp henne med å få muskulatur, jobbet med henne nedenfra, med forankring i gulvet og å finne muligheter for bevegelse. Jeg brukte metoder jeg har lært gjennom improvisasjon, forklarer Engebrigtsen.

Så legger hun tankefullt til:

– Det er kanskje det mest interessante arbeidet jeg har gjort noen gang, for etter ett år blomstret hun!

LES OGSÅ: Her brukes musikk til å gi landets sykeste barn et bedre liv.

Innlevelse

Oppildnet av denne erfaringen gikk hun i gang med det som skulle bli både undervisningsopplegg og danseforestillinger med blinde. I en alder av nærmere 50 år satte hun seg tilbake på skolebenken for å dykke dypere i materien. Hun ville finne ut hvordan blinde best kan kompensere for det manglende synet. Skritt for skritt kjempet hun det fram.

– Jeg laget en metode for blinde barn, der jeg så på hvordan dansen ville frigjøre kroppen deres.

Det resulterte i et hovedfag på Institutt for spesialpedagogikk ved UiO.

– Jeg tenkte at det måtte være til stor hjelp å mestre kroppen sin og ha trygghet i den, når de ikke har trygghet i øynene. Derfor ville jeg dypt inn i det, for å kunne arbeide med dem på en ordentlig måte og prøve å forstå hvordan en blind erfarer verden.

LES OGSÅ: – Musikk og dans blir nedprioritert for døve i skolen.

Internasjonalt

Fragile ble godt mottatt i 2007, og Engebrigtsen ble inspirert til å satse internasjonalt. Etter flere års strev med søknader om økonomisk støtte, ble det vei i vellinga da Bærum Kulturhus gikk inn i satsingen og fikk EU til å finansiere et opplegg i Portugal og Estland. Det resulterte i forestillingen Touched, som mottok Kritikerprisen i 2013.

– Du er litt av en stayer?

– Jeg gir meg ikke så lett, sier hun med et forsiktig, lite smil som ikke bør lure noen til å tro at Kjersti Kramm Engebrigtsen er enkel å føyse bort. Men forklaringen i denne sammenhengen ligger i hjertet:

– Gjennom arbeidet fikk jeg forståelse for hvor heldig jeg er som har alt dette intakt. Da var det riktig at jeg skulle bruke denne kilden for alt det er verdt, for å hjelpe dem som ikke er like heldige, sier hun.

– Kan du forklare hvordan det preger en forestilling at blinde utøvere deltar?

– Det oppstår et levende rom på scenen som ikke er orientert mot publikum. Konsentrasjonen blir veldig sterk. Publikum strekker seg og vil inn. Det blir selvfølgelig også et element av å ta vare på, noe sensitivt, medmenneskelig, enten du vil eller ei. Dette er også det vanskelige, at det ikke blir terapeutisk, men holdes innenfor begrepet kunst. Det har vært veldig viktig for meg. Det skal holde kunstnerisk mål. Publikum skal ikke sitte og tenke: «Å, så flink hun er selv om hun er blind.»

LES OGSÅ: Alan Lucien Øyen og Tanztheater Wuppertal danser seg gjennom sorgen.

Kroppen, alfa og omega

– Er du lei deg for at ikke kolleger har tatt opp tråden og bygget videre på disse erfaringene?

– Jeg er lei meg for at situasjonen i samfunnet ikke er sånn at kroppen ses på som fundamental. At ikke samfunnet ser på den frie kroppen som et alfa og omega. Hvordan skal jeg formulere det?

– Dette er jo noe som gjelder oss alle – blinde eller ikke?

– Ja nettopp, det er det jeg er lei meg for! Jeg har jobbet masse med danseverksteder for barn i skolen og har sett hvor enormt viktig det blir for dem; hvilken glede de viser, hvor utålmodig de står og venter ved døren når de skal inn og danse. Det er helt utrolig! At ikke den tilrettelagte undervisningen jeg laget da jeg tok hovedfaget, blir brukt. Og at ikke synshemmede får den ekstra kompensasjonen det kunne gi dem å mestre sin kropp fullt og helt – det er jeg lei meg for.

Krakilsk pensjonist

– Nå har du nådd pensjonsalderen. Er du pensjonist?

– Da jeg ble 67 og garantiinntekten sluttet å komme inn, ble jeg helt krakilsk. Da skulle jeg ta grunnfag i fransk og bli Osloguide og jeg vet ikke hva jeg ikke skulle. Jeg lette etter et svar, helt til noen sa: Kjersti, du er så god til å undervise, du skal undervise i dans selvfølgelig! Da begynte jeg med det. En gang i uken underviser jeg folk på min alder i dans. Det er veldig helsebringende.

– For dem eller deg?

– For alle! For meg er det viktig at jeg får holde flammen ved like. Flammen som har vært så viktig for meg gjennom hele livet, holder jeg levende.

– Tenker du fortsatt i retning av koreografi?

– Jeg har fått fullstendig fysisk aversjon mot å sette meg ned og søke penger til noe som helst.

– Men hvis noen ville søke for deg?

– Da ville jeg si ja med glede. Det er ikke slutt hos meg.