Fantastisk overfart i Suzukis skip

Det er godt over femti år siden Ludvig Nielsen, Nidarosdomens legendariske domorganist, tok initiativ til Olavsdagene, forløperen til dagens Olavsfestdager. Og i år, når Nidarosdomen på ny tar imot pilegrimer av alle slag, skjer det med besøk fra Japan. Masaaki Suzuki er i dag en av de aller fremste Bach-tolkere i verden. Men han begynte akkurat slik Ludvig Nielsen gjorde, spilte i foreldrenes kirke allerede som barn, og dro til Bachs kirke i Leipzig som ung. Senere er han blitt litt av en yndling i Leipzig, ja, over alt. Han har spilt inn alle Bachs kantater med sitt ensemble, Bach Collegium Japan, og er nå i ferd med å spille inn alle Bachs orgelverker. Han har mottatt blant annet Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden og Bachmedaljen under Thomanerkorets 800-årsjubileum, for sitt fremragende arbeid med historisk oppføringspraksis.

Griper tak

Vi skriver søndag kveld når konsertpilegrimene samler seg. Orkester og kor er klare, og vi venter bare på én: Suzuki selv. Et lite øyeblikk kan man ønske seg til valfartskirker lenger sør – det er vanskelig å finne ro i all praten her. Men i det Suzuki løfter armene, gløder rosevinduet rett over ham i rødt, og «Kyrie eleison» griper tak. Bachs Luthermesse i g-moll innleder kvelden. Med autoritet og energi ledes kor og orkester inn i Suzukis velkjente stil. Tempiene er høye og krevende for alle, men linjene og helheten tas allikevel vare på. Kveldens hovedverk, Telemanns Die Auferstehung und Himmelfahrt Jesu (Jesu oppstandelse og himmelfart), har en litt mørk og inderlig instrumental innledning, og deler av verket oppleves som et sterkt drama om Jesu lidelse og død før oppstandelsen. Solistene har lange, krevende tekster, og resitativene deles opp i dialoger mellom dem. Koret bidrar med korte partier der hyllesten til den oppstandne kan huskes i to ord: «Triumph, Triumph». Sopranen Joanne Lunn og alten Marianne Beate Kielland har en betagende duett om Jesus som trøster, og bassen Christian Immler synger om Emmausvandrerne. Immler formidler så et sterkt drama når Gud henter Jesus fra «jordens skjød» og stiller ham på berget. Andrew Staples har flotte tenorarier både som tvileren Thomas og som etterfølgeren som erklærer: «Triumph, der Tod ist weggenommen».

LES OGSÅ: Gir språk til det vonde

Ombord i fartøyet

Selv om Telemanns oratorium fra 1761 angivelig aldri er blitt fremført tidligere på norsk jord, forstår vi hvorfor det ble populært og høyt skattet allerede i sin samtid. Og de to protestantiske komponistene Bach og Telemann skaper et fellesskap underveis. Det er nesten slik Sigrid Undset beskriver i Kristin Lavransdatter

Kransen:

«Når korsangen tonet under hvelvene, og organdur, fløiter og bumber og strengeleker låt, skjønte Kristin hvorfor kirken monne være kallet skib, i det mektige stenhus syntes disse mennesker være om bord i et fartøi, og sangen var som brus fra et hav». Hvilke fantastiske utøvere den berømte Suzuki har rådd over denne kvelden! The Purcell Choir, grunnlagt 1990 i Budapest, med profesjonelle sangere, har samarbeidet med Norsk barokkorkester tidligere. Arrangøren karakteriserer dem som en dynamittduo – og det stemmer!

Suzuki alene

Det er nokså unikt å være på topp både som dirigent og utøvende organist, jeg kommer på bare et par slike – en av dem var tyske Karl Richter (unge Masaakis idol). Og et døgn senere, en liten time før midnatt, er Bacheksperten tilbake i Nidarosdomen. Denne gang alene med Wagnerorgelet – det sies å være et av få orgler som kan gjengi Bachs orgelmusikk noenlunde klanglig autentisk.

Musikken er ganske sikkert nøye utvalgt for året. Bachs Clavierübung Teil III, også kalt den store Orgelmesse, hører hjemme i et Lutherår. Den ble skrevet til 200-årsjubileet for reformasjonen og Luthers besøk i Leipzig, og regnes som noe av det mest krevende Bach har skrevet. Spesielt for kvelden er et stort lerret der publikum kan se organisten, følge fingre, hender og pedalbruk. Organisten er ikke lenger bortgjemt og usynlig på galleriet, men tanken om at noe her går tapt, streifet likevel. Å lytte til orgelmusikk har nemlig ofte også en kontemplativ side, og estetikken og kunsten i kirkerommet glemmes litt på denne måten.

Men det er spennende å følge, og den japanske mesteren viser teknisk eleganse og eminent registrering. Et glitrende Preludium i Ess-dur med rytmisk driv og fasthet viser tutti-klangen, Kyriesatsene er små perler i klangvalg, men slett ikke enkle å spille, vi får en lekker og lett gjenkjennelig melodi i Fadervår (Vater unser) og trosbekjennelsen (Wir glauben all in einem Gott) med en flott og stødig koralfuges plenoklang. Og til sist, før det avslutter med fugen, den drivende nattverdsalmen, BWV 688, en koralfantasi spilt elegant og strålende med melodien i pedalen.

LES OGSÅ: 'Rammene for kirkemusikken blir stadig smalere'

Lysende minne

Olavsfestdagene har gitt oss en sensasjon i Masaaki Suzuki. Selv gir han all takk og ære til høyere makter: – Grunnlaget for hele mitt liv, er min tro og livet i kirken, uttalte Suzuki under en samtale i Vår Frues kirke mandag. Og vi går ut i natten med et flott og lysende minne: Guds storhet og fullkommenhet presentert av en organist som i tro istemmer Bachs motto: Soli Deo Gloria! I pakt med Ludvig Nielsens opprinnelige idé har han alene i to dager, som dirigent og organist, skapt en strålende kirkemusikkfest.