Fant skuffen med det rare i

«André Bjerke har sagt tilstrekkelig for mer enn ett liv.» Det er gjemt et lite sukk i Peter Normann Waages oppsummering. I fire-fem år har han pløyd seg gjennom 13,5 hyllemeter med dagbøker, notater og løsark som dikteren, debattanten og humoristen etterlot seg.

Med 500 komprimerte sider vil biografien rydde unna tvil: André Bjerke ruver i Norges moderne kulturhistorie. Illustrert med ord fra ett av dikterens barnerim: «En skatt så uhyre at ingen vil tro det, er gjemt i en skuff i en gammel kommode».

Noen generasjoner har vokst opp med hans morovers. Riktig mange har grøsset seg gjennom hans alias Bernhard Borges ­kriminalromaner. Bård Vegard Solhjell mener den beste sjakkboka han har lest er skrevet av André Bjerke. Oversettelsene han har gjort av Shakespeare står seg godt, og det siste han rakk å fullføre var oversettelsen av Johann Wolfgang von Goethes Faust. ­Likevel ruver navnet hans først og fremst i barnerom og i krim­kåringer.

Humanisten

– Hvorfor er det viktig å lese om Bjerke?

– Fordi han var en meget betydelig kulturpersonlighet, ja ­nesten en renessanseskikkelse som har levert noen av de fineste forsvar for humansime i norsk essayistikk. Han går i rette med den naive troen på vitenskap. Det er også viktig fordi 1950-tallet er en ­underkjent epoke i norsk kulturhistorie, sier Waage.

Bøkene hans bør leses fordi det er god litteratur, mener ­biografen. Diktene spenner fra morovers til mystiske, religiøse dikt med ­mange lag og dybder. Essayistikken er Waage med på å utgi et utvalg av i løpet av året.

– Kriminalbøkene er det også en fryd å lese. Det er ikke uten grunn at da Rivertonklubben kåret de beste, er det bare én som er representert med tre bøker, sier Waage.

Peter Normann Waage ­kjente ikke Bjerke personlig og traff ham bare et par ganger. Da forlaget ba ham skrive en biografi, kom imidlertid svaret raskt. Han var fascinert av bredden i Bjerkes livsverk og delte Bjerkes interesse for ­Rudolf Steiner og kjente godt hans bidrag til Goethes fargelære.

Demonene

Likevel betegner han det som en litt sjokkartet opplevelse å bli kjent med personen som trådte fram gjennom brev og dagbøker.

– Han hadde sine indre ­demoner, og det la han ikke skjul på, sier Waage.

I lange perioder hadde han et ødeleggende forhold til alkohol. Det første deliriet skremte ham ikke fra drikkingen. Da han etter neste tunge fyllekule ble innlagt på psykiatrisk, hjalp ingen medisiner. Det eneste som da ga ham litt ro fra stemmer og demoner, kunne være et parti sjakk.

En anmelder som ­kritiserte hans dikt, ble titulert ­«gamle idiot» og kalt en flatlus i en ­ellers formullendt bannbulle, skrevet i kraftig rus. Da det etter noen ­dager går opp for Bjerke hva han har skrevet, skriver han den ­aller ydmykeste beklagelse som ­ender slik: «brevets uttrykk av ­typen ‘gamle idiot’, ‘åndssløv’, ‘flatlus’ etc. er epiteter som i denne ­situasjon utelukkende til­kommer undertegnede. Med desinfisert hilsen André Bjerke».

– Jeg beundrer hans verk og hans pågangsmot. Mottoet hans var å ikke resignere, men tape så mange slag at du lærer å vinne, sier Waage.

Ute av form

– Jeg verdsetter hans vilje til form i diktning og i livet. Han reiser seg alltid opp igjen. Standhaftigheten viste seg i det at han gjennomførte det meste av Faust II i rullestol før han døde.

Bredden i hans livsverk har få, om noen, paralleller, mener ­Waage. Du kan finne andre som enkeltvis engasjerer seg på de samme frontavsnitt som Bjerke, men Waage sliter med å komme på forfattere og debattanter som er aktive og har like dyp innsikt på så mange felt som ham.

– Hva er den røde tråden i hans livslange kamp?

– Det er kampen mot livets ­mekanisering og ­reduksjonismen. Du ser det i kampen for riks­målet mot datidens samnorsk, og i ­viten-
skapskritikken er han også på menneskets side. Han fram­hever det menneskelige framfor det ­mekaniske, helhet framfor red­uksjonisme. En annen tråd er den stil­istiske – at han hadde latteren på sin side. Da får man ofte sure ­motstandere, påpeker Waage.

Kristusadvarsel

Han ­skriver at Bjerke interesserte seg for «alle tre pilarene i den vestlige ­kulturverden: naturvitenskap, kunst og kristendom». Hans ­interesse for kristendommen er særlig preget av Rudolf ­Steiners tanker om Kristus som «en umåtelig jeg-kraft», og på sin umiskjennelige Bjerke-stil advarer han: «Man må ikke her la seg forvirre av den utbredte, sentimentale og kvalmende forestilling om Kristus-skikkelsen, Lutherstiftelsens Jesus som trefarvet bønnebokomslag, oljetrykkynglingen med de foldede hender og det himmelvendte, sjelfullt svømmende blikk.»

– Hva var hans livvsyn?

– Sier du det med ett ord blir det en floskel og da legger alle sine tolkninger inn. Han var veldig opptatt av Goethes vitenskapssyn, så sier du at han var goethianist er du tett på. Sier jeg at han var antroposof, tror man at han var Steiner-tilhenger. Det stemmer ikke, for selv om han var dypt fascinert, druknet han ikke i Steiner, sier Waage.

– Hvilke av hans saker er ­vunnet?

– Språksaken. Samnorsken er en tapt sak. Hans kamp for ­rytme og rim er langt på vei ­vunnet. ­Interessant er det dessuten at hans bidrag til Goethes fargelære for tiden inspirerer flere forskere i Tyskland, sier Waage.

Til tross for Bjerkes fram­tredende posisjon på det ­kulturelle parnasset, ser ­Waage ham også som en opprører.

– Jeg har selv trodd på klisjeen om at han var så konservativ. Sannheten er at han var motstander av NATO og stemte nei til EEC, påpeker Peter Normann Waage.