Kultur

Etterlyser en rikere lovsangsflora

Arvid Pettersen mener lovsangen som har dominert en rekke norske menigheter i minst 25 år, mangler musikalsk bredde – og at den har fremmedgjort allsangen.

For å tilføre nytt blod til sitt eget og menighetenes musikkliv, fikk han med seg den amerikanske supergruppa Koinonia på sitt nye album, Give Thanks, som gis ut denne uka. Det de kalte «worship-music», hadde mer å gjøre med at de titulerte seg «musicionaries», enn at de var lovsangsartister, mener Arvid Pettersen.

48-åringen har i en årrekke vært en av Norges mest brukte lovsangledere. Han har skrevet over 250 sanger, og holdt over 3.000 konserter og lovsangmøter i en rekke land. Den musikalske spennvidden har vært stor: Fra rock til pop og eldre og nyere lovsang, og etter hvert også gamle salmer og bedehussanger.

– Hvordan vil du beskrive denne rådende lovsangstilen, som du mener er smal og begrenset?

– En liten og enkel poplåt med fem instrumenter, fem akkorder og et fremmed tonespråk. Først tenkte jeg at denne tendensen, som kom til Norge midt på 1990-tallet, kanskje ville vare noen år, før vi fikk noe nytt. Men nå har dette vart i 25 år, og det ser bare ut til å fortsette. Denne lovsangstilen har nok sin funksjon, men jeg drømmer likevel om en rikere flora av musikalsk kreativitet. Slik naturens mangfold vitner om Gud, bør også musikken gjøre det.

LES MER: Lovsangmiljøet ble for snevert 

Repeterende preg

Når Arvid Pettersen uttaler seg om fenomenet lovsang, ønsker han ikke å rette kritikk mot bestemte menigheters bruk av dette, men uttale seg på et generelt grunnlag. Det musikalske mangfoldet han er opptatt av, har uansett i liten grad fått prege det man gjerne forbinder med moderne lovsang i Norge.

Den største og mest innflytelsesrike lovsangsgrupperingen de siste 25 årene, har vært australske Hillsong, som har røtter i pinsebevegelsen og også er etablert i Norge. Denne lovsangmusikken kan minne om band som U2 og Coldplay, men gjerne med et mer repetitivt preg. Kritikere mener musikken er for ensformig og lik vanlig pop, mens tilhengerne setter pris på et musikalsk uttrykk som føles like samtidsaktuelt som annen popmusikk.

LES MER: Kristne finner tilhørighet på festival

Sprenge grenser

For de som anser Arvid Pettersen som en lovsangartist, håper han at den nye plata vil sprenge grensen for hva de tror lovsang handler om.

– Koinonia-karene er musikere til fingerspissene, men foretrekker altså likevel å kalle seg musikalske misjonærer. Musikk er viktig, men de tilber den ikke. Jesus er livet for disse karene. Når de snakker om «worship» favner det så mye bredere enn det de fleste nordmenn forbinder med lovsang. Koinonia-karene spiller på et mye rikere repertoar.

LES OGSÅ: Sanger om tro og liv

Ensformig

Arvid Pettersen drøftet nylig det norske lovsangbegrepet med korlederen Leif Ingvald Skaug. Sammen leste de Apostlenes gjerninger 2:47: «De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse».

– Det finnes et enormt musikalsk landskap, og da må heller ikke kristne tenke smalt. Likevel har denne smale ungdomsmøtestilen fått nærmest monopol i flere av dagens menigheter. Den har også i stor grad fortrengt det musikalske mangfoldet mange menigheter hadde før, og ikke minst fremmedgjort allsangen. Det handler ikke lenger om at ulike aldersgrupper synger sammen.

LES MER: Sentimental trosfilm

Guddommelig storhet

Pettersen ønsker å bidra til å fremelske mangfoldet i kirkemusikken og lovsangen.

– I en del kirkelige miljøer er nok begrensning et poeng i seg selv, fordi gjenkjennelighet er trygt. Alt nytt er en trussel.

– Er det bedring å spore?

– Nei, det er blitt verre! Musikken er mer passiviserende enn noen gang. Jeg savner også kirkens og menighetenes vilje til å benytte musikkformer som i større grad er gjenkjennelig for kirkefremmede, og er en naturlig del av deres kultur og puls.

– Hva tenker du konkret på?

– Stilarter som vanligvis ikke blir definert som «lovsangsmusikk» og «kirkemusikk», men likevel – kanskje også noen ganger nettopp derfor – kommuniserer godt med Ola og Kari Nordmann.

LES MER: Vil fange lyden av Filadelfiakirken

Hale, ikke hode

Pettersen sier han har sett og hørt dette på nært hold i Vest-Romania, i byen Timisoara, hvor han flere ganger har sunget i byens menighet.

– Det var et overveldende rikt musikalsk spenn der. I stedet for ett orgel, eller et par elgitarer og fire-fem lovsangsakkorder, er det fioliner, celloer, bratsjer og alle slags blåseinstrumenter. 60–70 orkestermusikere utfolder seg innenfor flere sjangere, og mennesker i alle aldre synger av full hals.

– Hvorfor er det ikke slik i Norge, da?

– Fordi menighetsmusikken er blitt hale og ikke hode. Vi etteraper og gjentar oss selv i stedet for å tenke nytt. Vi skal naturligvis beholde salmene til Landstad og kirkemusikken til Bach, gjerne litt av den moderne lovsangen også, men vi må ikke stoppe der.

Musicionaries

Arvid Pettersen var 13 år da han første gang hørte Koinonia under et av deres mange besøk i Skandinavia. Da var de stjerner han bare kunne strekke seg mot. Etter en konsert med Bill Maxwell, Abraham Laboriel og Justo Almario på Risøya i 2016, spurte han om de ville spille på hans neste plate. De sa ja på flekken. Ville han ha stjerneprodusenten Bill Schnee også? I studiet deres i Los Angeles? No problem!

– Jeg var veldig spent på om låtene mine passet til deres uttrykk, og hvordan samarbeidet ville bli. Jeg ble overrasket over imøtekommenheten og vennligheten deres. For dem var visst raushet og musikalsk bredde helt naturlig. Kanskje fordi de er «musicionaries»?

LES MER: Ble spurt om troen? Ramset opp trosbekjennelsen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur