Kultur

Et siste møte med sjefsbøddelen

På dødscellen møter sjefsbøddelen Adolf Eichmann sin dommer. Det er det blitt teaterbråk av.

Bilde 1 av 2

6. februar går Øystein Røger på Den Nationale Scene i Bergen som nazisten Adolf Eichmann. Det er Norges-premiere på teaterstykket Samtale før døden, skrevet av Adam Price, kjent TV-kokk og manusforfatter for TV-serien Broen.

Lasse Kolsrud har regien for Norges-premieren i Bergen. «Samtale før døden» hadde stor suksess på Betty Nansen Teatret i Danmark i 2014. Da stykket hadde svensk premiere før jul, brøt imidlertid rabalderet løs. At forestillingen gir siste ordet til Adolf Eichmann, vakte svært sterke reaksjoner. Svenske kritikere har hevdet at forestilingen relativiserer Holocaust når den lar Eichmann trekke inn Palestina-konflikten.

LES OGSÅ: «Som å dra av et plaster veldig, veldig, veldig sakte»

Skummel tanke

Kolsrud mener teksten er viktig med tanke på å forstå ondskapen.

– En slik blind lydighet som Eichmann utviser, er en skummel tanke. Den gjør at ganske vanlige folk kan komme til å utføre grusomme handlinger, sier Kolsrud, som er halvveis i prøveperioden.

Han mener dagens situasjon med store strømmer av flyktninger, gjør stykket aktuelt.

– Det er krevende situasjon når vi snakker om folk vi ikke vil ha her, sier han.

Kolsrud understreker forestillingen på ingen måte er noe forsvar for Eichmann, men det er viktig med tanke på å forstå mekanismene og oppfatte varselklokkene.

LES OGSÅ: «Hvorfor være liten som artist, når man er bedre enn de fleste store?»

Skyldte på systemet

Adolf Eichmann ble stilt for retten for sine krigsforbrytelser i Israel i 1961. Han var en av de hovedansvarlige for logistikken under Holocaust. Eichmann ble dømt til døden.

Adolf Eichmann er kalt «sjefsbøddelen» fordi han stod bak mye av organiseringen av masseutryddelsen. Under rettsaken skyldte han på at han utelukkende handlet på ordre. Etter krigen flyktet han til Argentina der han ble funnet og bortført av israelske agenter i 1960. To år etter ble han stilt for retten og henrettet for sine krigsforbrytelser.

Adam Prices fortelling går inn i det historiske forløpet to timer før henrettelsen. Eichmann får besøk på cellen sin av dommeren som prøver å forstå hvordan en vanlig mann kan være ansvarlig for alt det grusomme. Han prøver også å få Eichmann til å innrømme skyld. Dommeren lykkes verken med å forstå eller å få noen innrømmelse. En svensk teaterkritiker mener at heller ikke Adam Prices lykkes med å kommer noe nærmere gåtens løsning.

– Synes du Price lykkes med å forstå mer av ondskapen?

– Han klare å påpeke at ondskapen aldri er så langt unna. Noe av målet er å få oss til å innse at ondskapen ikke er noe fjernt og at du som tilskuer skal stille deg spørsmålet om du kunne ha gjort det samme.

LES OGSÅ: «Trim toppen, ikke kroppen»

Banaliteten

Eichmann er blitt stående som en «pliktoppfyllende folkemorder». Filosofen Hannah Arendt fulgte rettsaken og skrev om det hun kalte «ondskapens banalitet». Hun mente vi risikerer ondskap dersom vi glemmer å forholde oss kritiske til det samfunnet vi lever i.

Adam Price har svart den svenske kritikken i flere medier. Han understreker at det ikke kan være tvil om forestillingen prøver «å fortelle om det ubegripelige, forferdelige marerittet som Holocaust var». Price viser også til Arendt i sin argumentasjon og sier «teksten vil diskutere det vanlige menneskets medvirkning i nazistenes ubegripelige folkemord ved å gi gestalt og stemme til Adolf Eichmann».

LES OGSÅ: Kræsjkurs i nåde

Selvskryt

Price beskriver Eichmann som «massemordets diskrete mellomleder» og hevder han ikke var noen av de «spektakulære nazistene». Men Prices får også pepper for forsvaret av sin tekst. Han viser til Arendt, men kritiseres for å overse at også Arendts begrepsbruk er debattert. I kritikken av henne er det blant annet vist til intervjuer med Eichmann fra 1957 der han skryter av mordet på jødene, om egne prestasjoner og gir uttrykk for et ønske om at «vi hadde drept samtlige 10,3 millioner».

Dagens Nyheters teaterkritiker Leif Zern er også kritisk til at stykket bringer inn Palestina-konflikten. Like før slutt lar stykket Eichmann stille spørsmålet: «Hva tror du dere kommet til å gjøre mot palestinerne i framtiden?»

Zern mener dette spørsmålet er «en standardreplikk hentet fra den historierevisjonistiske og Israel-hatende opinionen som elsker å sammenligne Holocaust med staten Israels overgrep på palestinerne». Zern er kritisk til at en slik tråd kastes inn i forestillingen helt mot slutten når det er for sent å diskutere den.

I en kommentar i avisen Expressen er den jødiske journalist Negar Josephi sterk kritisk til det han mener er en relativisering av Holocaust. Han hevder at stykkets forfatter og instruktør ikke har skjønt noe som helst når de bringer inn sammenligningen med Palestina-konflikten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Forfeilet

Lasse Kolsrud mener denne kritikken er forfeilet.

– Det virker som om de tar tak i Eichmann-replikken og sier det er det stykket står for. Det er jo han som bringer inn Palestina-konflikten og prøver å snakke om graden av grusomhet - ikke stykket. Jeg kjenner selv ikke forskjellen på debattkulturen i Danmark og Sverige, men jeg skjønner at Price mener debattkulturen er ulike. I Danmark kom edet ingen slik debatt, og han mener kulturen der er mer lik den norske, sier Kolsrud.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur