Et mesterverk av Dag Johan Haugerud

Rolige fargeoverganger blir til et mønster som åpenbarer en fotballbane. Det har skjedd en ulykke. På bakken ligger Jamie, sønn av en lokal Frp-politiker. Før han dør på sykehuset kommer det for dagen at Anna, både barnebarn og barn av prominente Ap-representanter, er ansvarlig.

Eller er hun egentlig det? Skal skolen klandres? Hvordan påvirker tragedien hverdagen i klasserommene, lærerværelset og rekkehusene?

Klasse og smak

Som du ser meg, Dag Johan Haugeruds spillefilmdebut fra 2012, var en nysgjerrig undersøkelse av sosiale, muligens særskandinaviske tilkortkommenheter, en studie av mennesker som ikke helt makter å gjøre seg forstått. Tematikken har også gjennomstrømmet Haugeruds kortfilmer og romaner, og som en av svært få norske filmskapere skyr ikke den teaterutdannede eidsbergingen spørsmål om klasse, politikk eller smak.

Barn hadde verdenspremiere på prestisjetunge Venezia-festivalen i forrige uke, og foregår, ikke tilfeldig, på Hellerud i Oslo, der høstskog møter det norske samfunnet i miniatyr: Rekkehus, villaer og blokkleiligheter har fortrengt fordums husmannsplasser og storgårder; befolkningen er verken etnisk eller politisk homogen. Ulikt så mange norske filmer, møter menneskene i historien hverandre der man møtes i virkeligheten; på arbeid og i familiesammenkomster. Pensjonister fremstår dessuten som individer i en gruppe. Hele persongalleriet har sine unikt sammensatte beveggrunner, verdisystemer og nettopp smakspreferanser. Slik blir Barn noe helt for seg selv i norsk, og delvis også internasjonal, sammenheng.

LES OGSÅ: Dag Johanes Haugerud har skrevet en roman med et sjeldent godt blikk for menneskenes usikre omgang med hverandre.

Sorg og strategi

Strukturelt drives filmen fremover av etterdønningene av den dødelige, innledende tildragelsen. Det graves og teoretiseres om skyld og ansvar og motiv. Og hvordan skal skolen forholde seg til hendelsene? Hva er riktig strategi overfor omverdenen? Bør det opprettes en sørgeside på facebook, eller det feil å blande den amerikanske nettgiganten inn i kommunale og personlige anliggender? Ja, hva skal man føle når tragedien treffer hverdagen og omvendt? Hva skjer med menneskene når prosedyrene møter virkeligheten, hvordan stemmer kartet med terrenget?

Mettet og lett

Filmskaperen nærmer seg denne friksjonen med en suveren vilje til nyansering og forståelse. Vi føler med og forstår hele det komplekse, tett sammenvevde persongalleriet, hva de føler og hvorfor, på tvers av livssituasjoner og politiske overbevisninger. Barn rommer dessuten et imponerende vell av diskusjoner; blant annet om litteratur (bøker og bokhyller er også svært fremtredende i bildene), om det finnes en menneskelighet bak politikeres fasade, om det er en menneskerett å ha barn, om en lærer skal være kompis eller grensesetter og hva man egentlig mener når man uttaler ord som «beredskapsplan», «tulle» og «hore». Problemstillingene turneres med både letthet og ettertenksomhet, og det er et mesterstykke at filmen, med sin to og en halv time lange spilletid, aldri knekker under vekten av dem. Barn føles både mettet og lett, mye takket være det naturalistiske skuespillet; realismen og flyten i replikkene.

LES OGSÅ: Psychobitch kan likne en klassisk tenåringsromanse, men utforskingen av ungdoms psykiske lidelser gjør den til noe mer, skriver Einar Aarvig.

Overbevisende

Henriette Steenstrup, Andrea Bræin Hovig, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen og Thorbjørn Harr har alle spilt i Haugerud-produksjoner tidligere, her står de og resten av ensemblet for noe av det mest overbevisende spillet i nyere norsk filmhistorie, de skaper rollefigurer som både er tydelige og umiddelbare og samtidig sammensatte følelsesvesener.

Formen er stilsikker, med kameraføringer over lange avstander, og tidvis er det som vi spionerer. Et FAU-krisemøte er for eksempel filmet i én tagning, med ubevegelig kamera - effekten er en utpreget organisk gruppesamtale – teatralsk og dokumentaristisk på samme tid. Av og til går tankene til Sveriges gullpalmevinner Ruben Østlund, men Haugerud er varmere i sine menneskeskildringer.

Granatepler, furupaneler og bunad

Interiørene føles ekte, som rom folk har levd og lever i – med umatchende sengetøy, furupaneler, tørkestativer, familiebilder og brukskunst. Boligene avslører mye om hvem som befolker dem. Maten de spiser også, her er både fårikål og en salat bestående av fennikel, granateple og muggost.

Symbolikken synes svært gjennomtenkt. Filmen rammes delvis inn – som et passpartout – av meningsutvekslinger om bunad, plagget som mer enn noe annet forteller om identitet og tradisjoner. Et gardinsett skal også få avgjørende betydning for handlingen og det er åpenbart at filmskaperen har grunnet over disse tøystykkenes funksjon: De pynter opp inne og holder sol og fremmede blikk ute.

Barn er verken redd for symbolikk, arbeidslivsskildringer eller verdispørsmål og våger samtidig å senke kameraet til menneskeligheter som negleklipping, rygghår og eksem. Igjen: Filmens bemerkelsesverdige rikdom og tematiske spennvidde går aldri på bekostning av innlevelsen, den føles aldri tunglabbet.

Den elegante og bramfrie utførelsen, samt blikket for detaljene og nyansene i menneskelig samspill gjør tvert imot Haugeruds nye verk til en av tiårets beste norske filmer.